Fra ulike poster som pressemann har jeg kunnet følge landets 15 samferdselsministre på nært hold fra slutten av 1980-talet og fram til i dag. Alt fra ruvende skikkelser som Kjell Opseth og Johan J. Jakobsen, til de som raskt ble visket ut av hukommelsen. Mye tyder på at Fremskrittspartiets to siste statsråder i løpet av snart syv år, i et historisk lys vil være av dem som har satt tydelige spor etter seg.
Med en vekst i samferdselsbevilgningene i deres regjeringstid på 80 prosent, ifølge departementets egne tall, har vei og samferdsel fått bevilgningsøkninger vi aldri har sett maken til. Nye og bedre veier var en hovedsak for FrP da de gikk inn i regjeringen, en fane de har klart å holde høyt og tydelig tross alle politiske brottsjøer. Resultatet har vært både mer penger og nytenking på området i et omfang vi sjelden har sett før.
Hovedæren bør tilskrives Ketil Solvik Olsen, som ikke bare visste å kjempe for pengene, men som også hadde klare tanker om hvordan man kunne organisere veisektoren annerledes for å få bedre effekt av pengene. Men også hans forgjenger, Senterpartiets Marit Arnstad, tok i likhet med mange bransjeorganisasjoner opp behovet for å finne nye organisasjonsmodeller som gjorde det mulig å finansiere veiprosjekter fra A til Å, uten å være avhengig av Stortingets tvangstrøye med årlige bevilgninger. Noen vil kanskje hevde at tiden for nye organisasjonsmodeller var overmoden.
Men det var Solvik-Olsen som lanserte forslaget om et eget, statlig utbyggingsselskap som skulle få nødvendig tilgang til penger – og som dermed kunne tenke nye gjennomføringsmodeller av veiprosjekter ut fra hovedkriteriene effektivitet, tempo og effektivt pengebruk.
Resultatet ble Nye Veier, som enten man liker det eller ikke, har snudd om på mye, også Statens vegvesen, og som har gjort at raskere og billigere veiutbygging er blitt en hovedmelodi for alle i dag. At Jon Georg Dale overtok stafettpinnen som samferdselsminister i 2018, betød en sikker videreføring av det Solvik-Olsen startet opp.
Fra tid til annen har jeg pleid å si at de politikere som overtar ledelsen i Samferdselsdepartementet, skal være rimelig klønete for ikke å lykkes, all tid det er nok penger til de viktigste formål, og pengene fordeles slik at alle deler av landet får litt. Men FrP klarte å kløne det til for seg selv, om vi skal trekke fram det som ikke bare er positivt i Fremskrtittspartiets regjeringstid. Deres valgflesk fra valgkampen i 2013 om å fjerne alle bompenger, viste seg raskt å få en harsk bismak. For mens nye veiprosjekter så dagens lys landet rundt, økte også den totale bompengebelastningen. Rett nok er et par bommer blitt fjernet, men mer som politiske symboler enn en reell fjerning av bompengebelastningen for «folk flest». Bompengeopprøret i fjor kom på mange måter som en følge av de forventninger FrP selv hadde sådd, og som de ikke klarte å leve opp til. FrPs bompengemotstand ble derfor like mye ris til egen bak.
Et annet lite sjarmerende trekk ved FrPs samferdselspolitikere, har vært deres dårlig skjulte aversjon mot fagfolk, og da i særdeleshet Statens vegvesen. Faglige innvendinger har vært oppfattet som bremseklosser og politisk motstand, og har nok vært bakenforliggende når den politiske ledelsen i departementet har tatt delvis brutale grep for å endre Statens vegvesen. Resultatet er en etat som sitter temmelig ribbet tilbake, både i forhold til ansvarsomåder og antall mennesker.
Hva betyr det så at Kristelig Folkeparti nå overtar den politiske ledelsen av Samferdselsdepartementet? Det skal bli spennende å se, men vi frykter at Knut Arild Hareide neppe vil ha samme kraft og retning som hans forgjengere. Selv om Erna Solberg bedyrer at Regjeringen skal styre videre etter Granavolden-plattformen, er det et parti og en statsråd som ikke har hatt vei og samferdsel blant sine prioriterte saker som nå overtar departementet.
Men Knut Arild Hareide er en positiv kar, med bred politisk erfaring blant annet som leder for transportkomiteen på Stortinget i perioden 2009 til 2011. I så måte vil han sikkert bli godt tatt imot når han skal besøke vegprosjekter rundt om i landet i tiden som kommer. Han vil nok raskt sette seg inn i de mange sakene som departementet har på gang, selv om hensikten med hans inntreden i regjeringen trolig først og fremst har indremedisinske hensikter i forhold til splittelsen i egen parti.
To ganger før har KrF hatt samferdselsministeren i norsk etterkrigshistorie. Den første var Lars Gunnar Lie, som var statsråd i ett år i regjeringen Syse fra 1989 til 1990. Mens Dag Jostein Fjærvoll bare fikk et lite år på CV-en som samferdselsminister, fra 1999 til 2000. Ingen av disse to KrF-statsrådene klarte å skrive seg inn i historien verken for å ha tilkjempet seg mer midler til sitt sektoransvar, eller for enkeltsaker som de fikk igjennom.
Kristelig Folkeparti har til nå ikke markert seg blant de ivrigste forkjemperne for veier her til lands. I en bok partiet ofte bruker som en rettesnor for sine standpunkter, heter det i Matteusevangeliet kapittel 7, vers 13 at den brede vei er et symbol på det onde. Mens man heller skal velge den smale sti, som er rettferdighetens vei, men som kan være vanskelig å gå.
Vi ønsker Knut Arild Hareide lykke til som ny samferdselsminister, men anbefaler at han heller støtter seg til Granavolden-erklæringen!
