Behovet for endring er tydeligvis stort, når den yngre genersjonen omtales. I stedet for å hakke på de unge, er det på tide å brette opp ermene og innse at vi trenger hverandre.
15-20% av dagens unge har nedsatt funksjonsevne som følge av symptomer på psykiske lidelser, i følge Folkehelseinstituttet. Vi får stadig flere og flere psykologer, flere diagnoser og flere psyke. Man kan jo undre seg over hvorfor ikke andelen psyke går ned, når vi får flere og flere behandlere?
Hva er galt med dette bildet og hvorfor har vi ofte en tendens til å snakke om behandling fremfor forebygging? Har det ikke da i mange tilfeller allerede gått for langt? Ved psykisk sykdom reagerer ofte gutter med aggressivitet og asosial adferd, mens jenter får angst, blir usikre og hemmet.
Det blir fort en negativ spiral, fordi man for å kunne få respekt hos andre må ha respekt for seg selv. Sykefraværet går opp og flere og flere faller utenfor arbeidslivet.
Vi kjenner nok alle noen som har fallt utenfor, eller sliter med egen psykiske helse. Paradokset er at de som trenger det mest, ofte mister folkene rundt seg. Hva kunne vi som venner, kollegere, ledere eller familie ha gjort annerledes i en slik situasjon? Gir vi for lett opp når de rundt oss har det vanskelig? Er vi lært opp til at livet kun skal være en dans på roser?
Les også: Sjekk den kanadiske ingeniørens «guide til nordmenn»
Du trenger ikke å føle deg alene
Det er urovekkende å lese at mer enn 1 av 5 føler seg ensomme i Norge, og i hovedstaden er hele 55 % av husholdningene enslige, i følge en artikkel fra Helsenorge.
Ensomhet ansees som like farlig som det å røyke. Nettverk og gode rollemodeller i form av familie og nabolag trygger ikke lenger tilværelsen på samme måte som det gjorde tidligere, og det er ofte de som trenger det mest som faller utenfor.
I Folkehelsemeldingen som ble lagt frem av stortingen i våres, er en av hovedintensjonene å redusere ensomhet. Målet er at psykisk helse skal bli like viktig som fysisk helse. Der har vi nok dessverre en veldig lang vei å gå fortsatt. Derfor mener jeg vi både som invidiver og samfunn må ta et ansvar for at ingen skal føle seg ensomme og helt alene.
Det å føle seg alene om noe, har en tendens til å forsterke psykiske sykdomsbilder. Vi har alle våre små eller store usikkerheter, og de har en tendens til å slå sprekker når de blir sluppet ut i lyset.
Det er derfor god samfunnsøkonomi å ta vare på hverandre, og sørge for at vi ikke føler oss ensomme. Det skal ofte ikke mer til en enn god samtale, å være imøtekommende når folk trosser frykten for å bli avvist, dyrke interesser i felleskap, oppsøke sosiale møteplasser/organisasjonsarbeid, og være åpen og gi rom for våre ulikheter.
For mange kan internett være en god start på nye venneskap. Det sies at internett har gitt introverte og ekstroverte mer like muligheter i forhold til å knytte relasjoner med andre. Kanskje er epoken med favorisering av de ekstroverte over?
Les også: Tre tips for et produktivt hjemmekontor
Langt i fra uengasjerte og late
Før var det kanskje mer vanlig å være engasjert i både politiske grupper eller andre grupper/organisasjoner. Flere av den eldre generasjonen påstår til stadighet at ungdom som vokser opp i dag er uengasjerte. På hvilken måte hjelper slike uttalelser oss videre?
De mener vi ikke ser meningen ved å engasjere oss, eller rett og slett ikke har noen meninger. Om dette var riktig, så ville det være katastrofalt for demokratiet vårt i Norge. Men så har det seg slik at det faktisk er veldig mye engasjert ungdom, som jobber for å få frem meningene sine der ute.
Mange av dem har et sterkt ønske om å utgjøre en forskjell. Men vi skal ikke frykte å bli kalt ung, uengasjert og lat. Er det noe som mobiliserer til engasjement, så er det provokasjon. Så til syvende og sist, så er det kanskje provoserende uttalelser som dette, som skal til for å skape litt ekstra engasjement og mot?
Gammel, engasjert og aktiv
Når motsatsen til ung, uengasjert og lat, er gammel, engasjert og aktiv, så ser jeg lyst på fremtiden. Vi unge trenger gode rollemodeller som viser oss nytten av hardt arbeid og at det er viktig å engasjere seg i samfunnet vårt.
Men vær så snill å ikke sitt i sofaen og kast ut provoserende utsagn om neste generasjon, hvis det er deg og din generasjon vi har lært det av. Har du allikevel et ønske om å påvirke den yngre generasjonen positivt, så kan du starte med å være en god rollemodell.
Les også: Slik blir du mer produktiv på jobb
Åtte punkter for å bli en god rollemodell for de unge og late
- Fokuser på andres engasjement. Løft det frem ikke bryt det ned.
- Del av dine egne erfaringer. Vi trenger da ikke finne på hjulet på nytt?
- Våg å være deg selv med dine feil og mangler. Hvordan skal neste generasjon ha selvtillit nok til å være seg selv om vi ikke alle gir rom for dette både i næringsliv, privatliv og digitalt liv?
- Vær troverdig, vis hensyn og gi rom for at andre ikke er som deg. Ikke bruk din egen usikkerhet til å hemme andre.
- Vær engasjerende selv, engasjement smitter. Provoser gjerne!
- Våg å utfordre etablerte sannheter. Går du utenfor boksen, vil flere tørre å komme etter.
- Sørg for å få jevnlige tilbakemeldinger fra dine medarbeidere, kollegaer, ledere og venner. Bedre selvinnsikt gir også bedre utsikt.
- Bidra til refleksjon og gode diskusjoner i felleskap med andre. Det må være et mål å få frem de mangfoldige stemmer, ikke blind enighet. Vi klarer vel å skille sak og person?
Les også: Disse ingeniørene er mest ettertraktet nå
Det er ingen som har sagt at det vil bli lett
Nå har vi fått på plass gode rollemodeller, men jobben er ikke gjort enda. Selv om gode rollemodeller er viktige og også kan bidra til å bygge god psykisk helse, engasjement og det som bedre er, så må ikke vi unge, late og uengasjerte tro at de gode rollemodellene vil gjøre jobben for oss.
Det er vår oppgave å aktivt søke disse gode rollemodellene. I tillegg krever det faktisk et godt stykke hardt arbeid for å bli oppfattet som ung, engasjert og aktiv. Vi må selv også opptre som gode rollemodeller, og med en slik positiv sirkel, vil kanskje neste generasjon slippe å høre at de er unge, uengasjerte og late. Det er jo vi som skal oppdra dem.
Vi vet nok alle hva som skal til, men det er ofte et stykke mellom ord og handling og altfor lett å mene noe uten å løfte en finger selv. Jeg tar meg selv daglig i å ikke være rollemodellen jeg skulle ønske i mange sammenhenger. Allikevel har jeg stor tro på at små forbedringer hver dag, vil gjøre en stor forskjell i det lange løp. Alt starter med bevissthet. Om du hadde håpet på en enklere løsning, ja så er du kanskje faktisk lat….
