Sporingen dekker transportveier og identifikasjon av råstoffer, mellomprodukter og ferdigvarer som flyter mellom ulike aktører i verdikjeden, fra råvarer til konsument eller sluttbruker. Kjedesporing har stor dybde og vanligvis liten bredde, se definisjon i første del av Sporingsskolen.
Sporer materialflyten
Kjedesporingen begrenser seg stort sett til å registrere og lagre data for materialflyt, og linke denne til interne sporingssystemer. Internsporingen, eller fabrikksporing, tar seg av detaljer relatert til produksjonen inne i en fabrikk eller et lager/distribusjonssentral. Kjedesporing krever at det for hvert ledd i kjeden også er realisert internsporing, i det minste for materialflyt. Det er derfor umulig å realisere slik sporing uten at alle aktørene, i kjeden, har realisert interne fabrikksporingssystemer.
Intern sporing omfatter altså underprosesser, internt i en fabrikk eller en forretningsenhet (kalt sporingspartner i figuren til venstre). Dette kan være materialflytting, transformasjon, lagring eller destruksjon av sporingsenheter. Sporingspartneren må sørge for å koble innmaterialer, via de interne prosessene, til utmateriale, samt koble materiale til kilde og mottaker.
For ekstern sporing må alle sporingsenhetene, som forlater en sporingspartner, merkes og således bære en entydig identifikator (etikett, følgedokument, RFID-brikke etc.). Denne identifikatoren må følge enheten til den konsumeres eller destrueres.
Roller og sporingsenheter
- Aktørene i kjedesporing er deltagere som representerer de enkelte sporingspartnere, for eksempel:
- Transportør. Leverer eller videretransporterer sporingsenheter mellom andre aktører i sporingskjeden.
- Råvareleverandører. Råvarer eller inputprodukter som ikke spores videre bakover.
- Prosesseringsaktører. Mottar råvarer eller mellomprodukter samt prosesserer og videreforedler input til videre- eller sluttforedlede produkter.
- Mellomlager eller distribusjonssentre.
- Detaljist. Leverer produkter direkte til sluttbrukerne.
Merkevare- eller produkteier (brand owner) har en viktig rolle. Eieren er ansvarlig for å allokere identifikatorer, eksempelvis barkodesystem og identifikatoroppbygning for de involverte sporingsenhetene som flyter i kjeden.
En sporingsenhet er en materialenhet som inneholder informasjon som historie, anvendelse og lokasjon. Disse er på ulike nivåer i kjedesporingen, eksempelvis:
- En skipning som igjen kan inneholde et sett av sub-sporingsenheter (paller, kasser etc.)
- Logistikkenheter, som igjen kan inneholde en samling av andre sporingsenheter (pall, esker, container).
- Handelsenhet. Dette kan være en batch/lot, kartong, sekk osv. som ikke forlater Point Of Sale (POS) som en enhet.
- Minste sporingsenhet, som pose, kjekspakke eller annen enkeltdel som forlater POS.
For kjedesporing definerer GS1 (se eget avsnitt nedenfor) masterdata og transaksjonsdata. Dataene kan i tillegg være public eller private. Se matriseeksempel i figuren ovenfor. Private data er generelt ikke tilgjengelig utenfor grensene for sporingspartneren som eier dataene. Hvis dataene er tilgjengelig for andre, er dette etter avtale/kontrakt.
Datautvekslingsformater
Mange IT-baserte sporingssystemer er bransjespesifikke. Ofte dekker disse kun segmenter i en produktkjede. For at applikasjoner, basert på ulike systemer og plattformer, skal kunne sende/motta og tolke data fra andre applikasjoner, er et felles utvekslingsformat til stor nytte. XML, eXtended Markup Language, kan danne basis for en slik datautveksling.
Det er definert standarder basert på tracefish.org som er utviklet for produksjonskjeden fra råfisk til ferdige fiskeprodukter.
Realisering av kjedesporing
Kjedesporing, langs begrensede deler av en produksjonskjede, kan foregå innen en og samme forretningsmessige sfære. Dvs. at det er samme eierskap til enhetene langs kjeden, eller at det eksisterer et tett samarbeid med full åpenhet mellom aktørene. Eksempler på dette kan være en produsent av rent silisium som leverer til en solar wafer produsent, som igjen leverer wafere til solcelleproduksjon innenfor samme konsern.
I et slikt tilfelle kan sensitive data utveksles langs produksjonskjeden i full åpenhet, for å kunne benytte disse for sporing langs kjeden, så vel som for sammenstilling av data for optimalisering av driften langs produksjonskjeden.
Hvis det imidlertid er ulike eiere langs produksjonskjeden, vil det som regel legges begrensninger på hva slags informasjon som kan utveksles. I slike tilfeller er det viktig at de ulike aktørene selv kan definere hvem som skal se hva innen egen produksjon, og at det dynamisk kan åpne for innsyn i en kritisk situasjon. Et eksempel på et slikt forhold kan være relatert til deteksjon av infiserte matvarer i et sluttmarked, hvor en ønsker å spore infiserte sluttprodukter bakover i en produksjonskjede.
TraceTracker er et norsk firma som tilbyr anonymisert tracking gjennom GTNet (Global Traceability Network). GTNet tilbyr å lagre og levere koblinger mellom ulike produsenters egne, interne sporbarhetsdata, slik at kopling langs produksjonskjeden kan realiseres. De enkelte aktørene kan så bestemme hva som skal være synlig for hvem med hensyn til detaljer i sporingsinformasjonen.
Generelt er kjedesporing mer komplisert å automatisere enn internsporing. Ikke fordi det er teknisk vanskeligere, men fordi det krever en høy grad av standardisering i meldingsutveksling mellom aktørene. Det er i tillegg mange aktører involvert, gjerne med ulike meninger om hvilke data som ønskes eksponert.
Kjedesporing er imidlertid lovpålagt eller pålagt som krav fra nedstrøms kunder. I stadig flere sammenhenger. Matskandaler osv. viser at hurtig og presis sporing er en nødvendighet i mange bransjer. Dette gjelder både begrensing av kostnader ved tilbakekalling og minimalisering av skadeomfang med hensyn på renommé. Det betyr at kjedesporing vil innføres og automatiseres i stadig økende grad i tiden som kommer.
Identifikatorer og fysisk koding
GS1 (tidligere EAN International) er en global organisasjon som sørger for felles standarder for identifikasjon av produkter og sporingsenheter, samt standarder for elektroniske meldinger langs en produserende verdikjede. GS1 definerer en del ulike typer av identifikatorer:
- For en skipning defineres et SIN, Shipment Identification Number, en entydig, serialisert identifikator.
- For en logistikkenhet (pall, container etc.) defineres SSCC (Serial Shipment Container Code). For en handelsenhet defineres GTIN, bestående av en landkode, et leverandørnummer tildelt av GS1, artikkelnummer og kontrollsiffer.
- GTIN (Global Trade Item Number) benyttes altså for generisk identifikasjon av en produkttype.
- GTIN + batch/lot nummer bestemmer en spesifikk batch/lot
- - GTIN + serienummer (SGTIN) kan benyttes på sporingsenhetsnivå. - GLN (Global Location Number) er et 13 siffers tall som entydig skal definere forretningsenheter, og lokasjoner. GLN består gjerne av en 7 siffers selskapsidentifikator og et 5 siffers lokasjonsindikator. Men det kan også være andre kombinasjoner for de 12 første tegnene. I tillegg kommer et kontrollsiffer. Eksempler på enheter som kan tilordnes et GLN er rom i en bygning, et varehus eller en varehusport, en skipningsdokk og et skap eller en hylle i et skap.
Fysisk koding av identifikatorer ble omtalt i forrige utgave av Sporingsskolen. Strekkodemerking er den mest vanlige metoden for kjedesporing. Men, RFID vinner stadig terreng etter hvert som prisene synker.
