Det er gammel viten at pukkmaterialer blir sterkere desto hardere de blir komprimert, uttrykt ved høy densitet. Ute i felt stilles krav om optimal komprimering etter Modifisert proctor, uten at det sies noe om hva slags utstyr som skal benyttes. Men ville også metoden for å oppnå densiteten spille en rolle?
For å undersøke dette i laboratoriet ble 13 ulike prøver av en velgradert pukk (0-22 mm) fra Askøy komprimert med forskjellig utstyr til forskjellig densitet. Etter komprimering ble prøvene undersøkt i et syklisk treaksialforsøk, som simulerer trafikklast. Komprimeringsmetodene var:
- Gyrator
- Vibrasjonsbord
- Vibrasjonshammer (Kango)
- Slagkomprimering (Modifisert Proctor)
Det er to egenskaper som er viktige for at et ubundet materiale skal fungere godt i en vegkonstruksjon. For det første må materialet være stivt slik at de elastiske deformasjonene blir små og asfaltdekket ikke blir utsatt for store nedbøyninger som kan føre til utmatting og oppsprekking. For det andre må materialet motstå mange lastoverfarter uten at det oppstår permanente deformasjoner i materialet som viser seg som spor på overflaten.
Når vi studerer den elastiske stivheten (figur 1) ser vi tydelig at stivheten uttrykt ved resilientmodulen (E-modulen) som forventet øker med økende densitet. Det ser imidlertid ikke ut som om det er noen systematisk forskjell mellom de ulike komprimeringsmetodene.
For motstanden mot de permanente deformasjonene ser vi en tydelig forbedring når densiteten øker, men også en tydelig forskjell mellom de ulike metodene. Sin r er et uttrykk for hvor store spenninger et materiale kan motstå uten at det utvikles permanente deformasjoner av betydning.
