Olje-Norge maser på at regjeringen må gi tillatelse til leteboring i Barentshavet.
I praksis har området vært åpent for leteboring fra 1980. Men på grunn av press fra miljøbevegelser og fiskeriinteresser ble området mer eller mindre fredet under valgkampen i september 2001.
Årsaken var leteboring i havområdet rett vest for Lofoton, Nordland VI. Dette området er kanskje det viktigste gyteområdet for fisken i Barentshavet.
Vedtaket fra Stoltenberg-regjeringen innebar i realiteten tverrstopp for videre leteboring nord for Lofoten. I Bondevik II regjeringens Sem-erklæring fikk KrF og Venstre med en passus om en konsekvensutredning for Barentshavet. Inntil denne foreligger, gis det ikke tillatelse til ny aktivitet i nordområdene. Unntaket er Snøhvit.
Liten interesse
Men stoppen i leteaktiviteten kan oljeselskapene ha seg selv å takke for. For realiteten er at mellom 1995 og 2000 ble det ikke boret en eneste letebrønn i området. Og årsaken er klar. Etter å ha boret over 50 brønner, var det svært lite å finne av drivverdige olje- og gassforekomster. Det var mye vann, mye bunn og lite eller ingen olje og gass.
På et seminar i regi av Norsk Petroleumsforening om norsk olje- og gassvirksomhet i 1998, sa en ledende geolog at det fantes spor etter olje og gass i Barentshavet, men sannsynligvis var vi rundt 20 millioner år for sent ute.
Interessen ble først vekket til live etter at Agip gjorde sitt Goliat-funn i 2000. Stortinget har åpnet store deler av områdene sør for 74 030` nord.
Oljedirektoratet (OD) sier i sine prognoser at det finnes rundt 1,2 milliarder tonn oljeekvivalenter på norsk sektor i Barentshavet. Av dette er rundt en tredel væskeressurser. OD tror at 90 prosent av petroleumsressursene i området ennå ikke er funnet.
Fortsatt ligger store områder brakk. Hele gråsonen mellom Norge og Russland er et mulig konfliktområde hvor både russiske og norske geologer regner med at det finnes drivverdige forekomster. Derfor pågår ingen letevirksomhet her. Mens øst for gråsonen finnes store mengder gass og olje.
Utredes nok en gang
Motstanden mot oljevirksomhet i Barentshavet er stor blant miljøforkjempere. Også mange fiskere deler miljøbevegelsenes oppfatninger. De frykter for forurensing av det de kaller for matfatet.
Derfor gjennomføres det nå for tredje gang en konsekvensanalyse og utredning av mulig helårlig olje- og gassvirksomhet i Lofoten og Barentshavet (ULB). Denne skal foreligge i 2005. Regjeringen har møtt kritikk fra flere hold fordi mange mener utredningen går for fort. 1. juli ble den sendt ut på høringsrunde med frist 1. oktober.
ULB tar ikke for seg russernes virksomhet øst i området. Basis for ULB er erfaringene fra 30 års virksomhet på sokkelen og de skjerpede miljøkravene som utvinning av petroleumsforekomster på sokkelen må leve under videre. Hittil har det forekommet ett større utslipp på norsk sokkel. Det var Bravo-ulykken så langt tilbake som i 1977.
Nullutslipp
Norske myndigheter anser at med de sikkerhetskrav som settes, er sannsynligheten for uhell under boring og produksjon i Barentshavet svært liten. Oljeindustrien setter strenge krav til HMS. Uhell og utslipp av noe som helst slag kan medføre enorme erstatningssummer, som igjen går ut over inntjeningen, omdømmet og aksjekursene. For flere selskaper er myndighetskravene minimumskrav i forhold til egne målsettinger.
Frykten for forurensing er knyttet til forgiftninger i produsert vann. Kravene i Norge er at etter 2005 skal det ikke forkomme forurensinger fra oljeproduksjon til hav. Oljeselskapene må rense vannet helt før det pumpes tilbake i reservoaret eller i andre områder i havbunnsgeologien. Borekaks skal enten deponeres på land eller reinjiseres i havbunnen. Unntaket gjelder for den øvre delen av en brønn, hvor havbunnen vil spres i et svært lokal område.
For å redusere faren for forurensinger ytterligere under boring anser regjeringen at nye metoder for leteboring bør utvikles. Dette er såkalt tynnhullsboring som gir mindre masse å behandle.
Arbeidsplasser
Alt taler for at det blir harde politiske kamper om oljevirksomheten utenfor kysten av Troms og Finnmark. Nedgangen i fiskeindustrien, med stor arbeidsledighet blant befolkningen langs denne kysten, vil påvirke beslutningsgrunnlaget. Det vil også kravene fra oljeselskapene og leverandørindustrien, som trenger mer å gjøre.
I ULB er det antydet at oljevirksomheten vil bidra med mer enn 4000 arbeidsplasser i Troms og Finnmark i perioden 2005 -2020.
Uavhengig av hva som skjer i Norge, vil Barentshavet bli en viktig oljebase. Russerne er avhengig av inntektene og oljevirksomheten vil komme som en erstatning for det store militære nærværet i Nordvest-Russland. Slik det ligger an, vil Murmansk kunne utvikle seg til å bli en viktig oljeby i et av de økonomisk viktigste områdene for vår nabo i øst.
Det er lite den norske regjering kan gjøre med denne utviklingen, annet enn snarest å bygge opp en beredskap til å håndtere store oljeutslipp i Barentshavet, med eller uten norsk oljevirksomhet.
