Professor Ivar Isaksen ved Universitetet i Oslo (UiO) sier at de resultatene som kommer til etter hvert, underbygger panelets tidligere antakelser. Nå er det lettere å skille mellom menneskeskapte og naturlige påvirkninger på temperaturforholdene på kloden.
Menneskeskapt
UiO-professor pg seniorforsker Lars Petter Røed ved Det norske meteorologiske institutt er mer overbevist enn før om at vi ser en menneskeskapt temperaturøkning. Det er likevel ikke krystallklart hvordan en økning av Jordens middeltemperatur vil virke inn på de enkelte regionene – med tanke på vær, jordbruk, sykdommer og livsvilkår generelt.
For flere år siden skrev Andrew Robinson i Natursjokk at temperaturstigning kunne gi verden 300 millioner miljøflyktninger. Konsekvensene av høyere temperatur blir noen steder at menneskene får bedre livsvilkår, mens andre områder kanskje blir ubeboelige.
I fremtiden kommer vi til å få sterkere stormer, men ikke nødvendigvis flere enn før. Norge kan få mer ekstreme nedbørssituasjoner som kan føre til økende fare for løsmasseskred – som så kan påvirke flomsituasjonen.
Havet teller mye
Mye av usikkerheten om fremtidens klima ligger i hvordan de store havstrømmene reagerer. For Norges del er vi mest interessert i det som kan skje med Atlanterhavsstrømmen, som vi vanligvis kaller Golfstrømmen. Det er registrert en relativt rask økning av temperaturen i dypet av Norskehavet. Men grunnen til dette, og konsekvensene, er fortsatt ukjent. Hva driver strømmen? Er det varme og saltinnhold i vannet eller vinden?
Større tilførsler av smeltevann til de sentrale delene av Grønlandshavet kan endre tetthetsstrukturen og stoppe en viktig transportmekanisme.
Det er lett å se at en endring i havtemperaturen, på grunn av drivhuseffekten, kan bety mye for CO2-balansen mellom hav og atmosfære. Ved høyere temperatur tar havet opp mindre mengde CO2. Havet inneholder 7,5 ganger mer oppløst og partikulært karbon enn i atmosfæren og på landjorda til sammen.
Målingene fra værskipet «Polarfront» i Norskehavet, helt siden 1948, har gitt verdens lengste måleserie fra dyphavet og er derfor meget verdifull. Den viser en liten, men markant oppvarming fra 1990 – som fortsatt pågår. Skulle vi ha tilført atmosfæren en tilsvarende varmemengde, ville gjennomsnittstemperaturen der ha økt med hele 20 grader.
Store endringer på land
Hvis temperaturen øker i Norge, kan skoggrensen krype oppover. Veksten øker ikke nødvendigvis av høyere temperatur. Nedbrytingen av organisk materiale i jordsmonnet kan øke. Skog og hei kan bli en kilde til utslipp av CO2 og nitrogen – i stedet for å være et sluk av atmosfærisk CO2 i dag. Dette viste Climex-prosjektet på Risdalsheia.
Dette kan også føre til at bjørk overtar deler av dagens granskog. Men bare få fjellplanter ser ut til å være truet av temperaturendringer. Gress vil vokse bedre inntil mer plantevekst reduserer gressarealet. Utbredelsen av lav og mose blir redusert. Dessuten vil mer hyppig veksling mellom frost og mildvær gi hardere snø – og dette gir hardere vilkår for villreinen.
Mer UV-stråling
De siste tiårene har bakkenært ozon økt, mens mengden i stratosfæren er redusert. – Begge deler er ugunstig, sier Geir O. Braathen ved Norsk institutt for luftforskning (NILU). Han har vært redaktør for sluttrapporten om norsk klima- og ozonforskning.
De ozonreduserende stoffene vi allerede har sluppet ut i atmosfæren, vil forbli der i flere tiår, men konsentrasjonen av klor og brom vil om 50–60 år blitt så lav at ozonhullet over Antarktis vil forsvinne. I mellomtiden kan både vulkanutbrudd og treg oppfølging av Montreal-protokollen om redusert utslipp av KFK-gasser føre til langsommere oppbygging av ozonlaget.
Når tykkelsen av ozonlaget reduseres, øker den ultrafiolette strålingen (UV) på bakken og i sjøen. Skyer kan redusere denne strålingen. Snø øker UV-dosen i Norge i tiden februar til mai, viser modellsimulering og målinger i Tromsø-distriktet.
Planktonproduksjonen i øvre lag i ferskvann og hav vil bli regulert av UV-strålingen. Humusinnhold virker som et beskyttende filter mot UV-stråling. Det er påvist skader både på dyre- og planteplankton – selv om organismene i betydelig grad kan beskytte seg mot UV-stråling. Redusert planktonproduksjon vil redusere produksjonen videre opp i næringskjeden. I norske farvann er kiselalgen mest utsatt for strålingsskader.
Reduseres denne algebestanden, kan konsekvensen bli økt drivhuseffekt.
