STAVANGER: Hans V. Jensen i Norske oljevernforening for operatørselskap etterlyser nye ideer og metoder som kan bedre oljevernet rundt installasjonene til havs.
– Vi har en meget god oljevernberedskap på norsk sokkel. Samtidig erkjenner vi at utviklingen av nytt utstyr og metoder går for sakte. Derfor utlyser vi konkurranse om å utvikle bedre metoder for å oppdage, samle opp og fjerne oljesøl, sier Hans V. Jensen, leder for forskning, utvikling og miljø i Norske oljevernforening for operatørselskap (Nofo).
Ansvar
Som ved all annen virksomhet som kan forurense, er det industriens ansvar å sikre at det ikke blir utslipp, eller om uhellet skulle være ute, begrense utslippet så langt råd er.
– Vi har god beredskap. I tillegg til beredskapsfartøyene som ligger ved installasjonene, har vi også avtaler med fiskebåter som kan hjelpe til ved behov. Vi ønsker likevel å utfordre leverandører både nasjonalt og internasjonalt til å utvikle neste generasjon oljevernutstyr, sier Jensen.
Fem hovedlagre
I alt er det lagret utstyr ved fem baser langs kysten. Ved hver av disse basene er det tilknyttet 16 personer som bistår ved eventuelle utslipp, gjennomfører øvelser og passer på at utstyret er i orden.
På i alt fire områder ute i havet – Balder, Troll-Osebergområdet (to) og Haltenbanken – er det også utplassert utstyr. For å styre aksjoner har Nofo bygd opp et operasjonsrom på Forus.
– Her har vi alle nødvendige hjelpemidler for kunne lede operasjoner, understreker Jensen. Det innebærer databilder fra bølgeradarer, meteorologiske data, video fra fartøyer og posisjoner.
Nytt utstyr
De siste årene har Nofo fornyet alle sine oppsamlingssystemer (oljelenser og opptakere). Disse fungerer bedre, men fortsatt er det et stort rom for forbedringer.
– Dagens lenser kan ikke slepes gjennom vannet med mer enn en knops fart. Her må vi få en bedre løsning, sier Jensen.
Den nye Nofo-lensen er mer fleksibel enn tidligere lenser. I tillegg er den enklere og raskere å operere.
I alt er det anskaffet 18 slike lenser, og neste år kommer ytterligere to på plass. Det er disse lensene som er utplassert på oljevernbasene og om bord på beredskapsfartøyene.
Flere metoder
Myndighetene tillater to typer oljefjerning. Det er med lenser og oppsamlingsutstyr eller ved dispergering, dvs. at det sprøytes kjemikalier på oljen slik at den løser seg opp og forsvinner ned i havet.
Kjemikaliet som brukes er ikke giftig, normalt kan det sammenlignes med såpe, som reduserer overflatespenningen i oljen slik at den tynnes ut i vann.
– Likevel, den beste oljefjerningsmetoden er naturen selv. Vi så det under lekkasjen fra Statfjord like før jul i fjor hvor sterk vind og bølger pisket oljen ned i sjøen. Det skyldes at for det meste er oljen i norsk sokkel av meget høy kvalitet og tyntflytende. Dermed løser den seg fort opp i vann, sier Jensen.
I en miljørapport utarbeidet av Sintef, Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for naturforskning, med bakgrunn i utslippet fra Statfjord, slås det fast at det ikke er spor etter miljøskader fra utslippet. Allerede kort tid etter utslippet ble oljen brutt ned og spist av naturens egne bakterier.
Infrarøde kameraer
En utfordring for oljevirksomheten i nord og særlig langs land er ikke været, men mørket. I vintermånedene er det svært vanskelig å oppdage oljesøl på havet, jf. Statfjord A-lekkasjen 19. desember i 2007, hvor mannskapet oppdaget 4000 m 3 olje på havet først da dagslyset kom.
– Vi har forskjellige metoder for å oppdage oljesøl på havet. Én metode er med infrarøde sensorer, såkalt IR, en annen metode er med oljedetekterende radar. I forbindelse med at vi søker etter nye ideer, er vi også interessert i å videreutvikle disse eller andre liknende teknologiløsninger, sier Jensen.
