Så lenge vi har nok varme fra panelovnen, er det ikke lett å erklære krise. Støa sammenligner situasjonen med bensintanken på en bil.
- Tradisjonelt har nasjonen Norge fylt opp tanken med elenergi hver høst og vel så det. Men etter ti år med nesten stopp i utbyggingen av ny produksjon og fortsatt jevn vekst i forbruket, begynner "bensinmengden" å bli for liten. Vi når ikke frem til årets slutt, sier han.
I et normalt år med nedbør sørger importen for at beholdningen rekker frem til nyttår. Men når det er tørt i Norge, er det også tørt hos svenskene, og da bli energioppdekkingen et problem. - Poenget er at vi med vår vannkraftbaserte produksjon av elektrisitet i et år med normale nedbørsmengder ikke dekker vårt eget elforbruk, sier Støa.
Normalproduksjonen er 118 TWh, mens forbruket i 2000 var på 124 TWh. Forbruket stiger jevnt rundt 1,6 prosent pr. år, til tross for mye arbeid med energiøkonomisering. - I et vått år kan vi produsere opp mot 150 TWh elkraft. I et tørt år 90 TWh, legger han til.
Vårherres terningspill
- Satt på spissen er det Vårherres terningspill som avgjør når krisen vil inntreffe. Da har vi 90 TWh elkraft tilgjengelig for å dekke en etterspørsel på mer enn 125 TWh. Realistisk sett kan vi regne med å hente inn 15 TWh ved import, men fortsatt gjenstår 20 TWh, hevder Støa.
Om den manglende energimengden skal hentes inn gjennom høye priser som tvinger forbrukeren å spare,ved en massiv overgang til alternative energikilder eller tvungen rasjonering, vil ikke Støa spå noe om. Han tror at den enkleste måten å møte utfordringen på, er å etablere ny produksjonskapasitet i stor skala. Men problemet er at vannkraftverk, gasskraft med eller uten rensing av CO 2, selv også vindparker, vekker stor offentlig motstand og krever lang saksbehandling, om det i hele tatt lar seg realisere.
Energiprisene må være attraktive for at storskala kraftproduksjon kan bli en attraktiv nok investering. Sterk motstand mot nye kraftledninger kan også føre til til at kapasitetsøkning vil ta tid og blir dyr, om den i hele tatt lar seg gjennomføre. - Eneste gjenstående løsning synes da å bli lokale, distribuerte løsninger, sier Støa.
Forbrukeransvar
Mange deler ansvaret for den situasjonen vi er kommet opp i. Forbrukeren er med på å øke etterspørselen etter mer energi gjennom valg av livsstil. Engasjerte samfunnsborgere nærmest blokkerer alle muligheter for en større utbygging av ny produksjonskapasitet, hevder Støa.
Forbrukeren må aktiviseres for å realisere ny lokal distribuert produksjon og redusert energietterspørsel. På denne måten kan vi skape balanse mellom tilbud og etterspørsel. Men da må, etter Støas mening, nye aktører må komme inn. Den tradisjonelle elbransjen har vært bygd opp for engrossalg seg i mellom for deretter å distribuere den ut til forbrukerne ut fra en monopolsituasjon.
- Skal du og jeg realisere lokal produksjon og redusert energiforbruk, må det være noen der som selger produkter vi er villige til å betale for. Vi trenger et kommersielt mange-til-mange-marked som er svært forskjellig fra det den etablerte elbransje vokste opp.
Lykkes ikke dette, gjetter Støa at vi får en storskalaløsning likevel - etter en krise på grunn av et tørrår.
