I snart 50 år har professoren jobbet med vann. Nå frykter han at de globale klimaendringene vil få dramatiske konsekvenser for vannforsyningen på jorden.
– I dag går 90 prosent av ferskvannsforbruket til jordbruket. Til matvareproduksjon. Vi trenger derfor ferskvann, sier professoren, som viser til at hvert år er avrenningen av ferskvann fra fastlands-Norge mellom 350 - 400 km 3.
– Hvis vi tar utgangspunkt i at man i den vestlige verden bruker 150 liter i døgnet betyr det at vi med våre 350 - 400 km 3 kan forsyne hele verdens befolkning med ferskvann. Det er en tankevekker, sier Gjessing.
Les hovedsaken: Her lages nytt vann
Pølseprosjektet
Han har i løpet av sin karriere vært involvert i flere vanneksportprosjekter. Første gang i 1971 da man vurderte å frakte drikkevann i store plastpølser over Nordsjøen til Nederland.
– Årsaken var at elven Rhinen var så forurenset, forteller professoren.
Rhinen var grunnlaget for vannforsyningen til store deler av Nederland.
– Politikerne så for seg prekær mangel på vann. Man vurderte å slepe vann i kilometerlange pølser med en diameter på 50 meter. På denne måten kunne man frakte en million kubikkmeter vann til en spesiallaget havn, hvor vannet kunnet pumpes inn i det lokale vannforsyningsnettet.
Ifølge Gjessing ble dette prosjektet vurdert som teknisk og økonomisk mulig. Det hele strandet imidlertid på at politikerne i Nederland heller ville tvinge frem en opprydning langs Rhinen.
Senere har vanntransport fra Syd-Norge til Nord-Tyskland, ved transport via undervanns rørledninger, blitt vurdert.
Unike muligheter
Nå mener professoren at Norge med sin kompetanse offshore har en gylden sjanse.
– På 800 meter havdyp har vi det nødvendige trykket til å avsalte sjøvann ved omvendt osmose. Membraner kan vi mye om i Norge og vår lange erfaring og solide kunnskaper innen oseanografi og innen dypvannsteknologi, gir oss unike muligheter til å generere ferskvann fra sjøvann nesten hvor som helst i verden, sier Gjessing, som engasjert fortsetter:
– Vannet på dypt hav er også av god kvalitet og vil i ubetydelig grad påvirkes av det saltavfallet som genereres ved membranfiltreringen. Det eneste vi trenger er noe energi for å løfte det saltfrie vannet opp fra ca. 280 meters dyp, sier Gjessing, som mener at det til dette formålet burde være mulig å bruke utrangerte oljeplattformer.
– Det koster visstnok en milliard kroner å kvitte seg med en utrangert oljeplattform. Her er det et potensial for å utvikle egen dypvannsteknologi.
Leverer anlegg til Ghana og KinaAvsaltningsanlegg er et enormt marked, sier styreleder Bernt Østhus i Aqualyng Holding.
Vanvikan -selskapet utvikler og selger komplette avsaltningsanlegg basert på membran- og filterteknologi som fjerner saltet i sjøvannet.
Nå skal Aqualyng investere 46 millioner dollar, rundt 300 millioner kroner, i et avsaltingsanlegg som skal bygges i fjæra like utenfor Accra i Ghana.
Anlegget skal produsere 20 000 kubikkmeter ferskvann om dagen. Mens anlegget i Kina skal levere 50 000 kubikkmeter om dagen og har en investeringsverdi på 70 millioner dollar.
– Dette er kapitalintensive prosjekter, og den siste tiden har det vært tøft å få finansieringen på plass.
Har levert
Aqualyng har levert 15 anlegg til alt fra Taiwan, Gran Canaria til et anlegg i saudiarabiske Jeddah som forsyner kongepalasset med ferskvann.
Anleggene inneholder flere patenterte løsninger, blant annet et energigjenvinningssystem.
– Energiforbruket på våre anlegg er de lavest tilgjengelige i markedet. Det er mange faktorer som er med på å bestemme energiforbruket, som vannets kvalitet, høyde over havet og temperatur. Anlegget i Ghana bruker ca 3,5 kWh per kubikkmeter, mens vannet i Kina er av så dårlig kvalitet at vi trenger 3,97 kWh per kubikkmeter. Av dette er i overkant av 2 kWh/m 3 for selve avsaltningen, resten er pumping fra havet, forbehandling og etterbehandling.
Østhus aviser ikke at kjernekraft er aktuelt for å forsyne avsaltningsanlegg med energi.
– Kjernekraft er en relativt ren energikilde. Anlegget i Kina vil bli drevet med kullkraft, mens anlegget i Ghana benytter vannkraft.