.jpg)
Du vet det trolig ikke. Men kobberet på Røros og Løkken som en gang gjorde Norge rikt, startet livet sitt som «rykende skorsteiner på havbunnen».
I jordas fjerne fortid ble dette kobberet fraktet opp gjennom jordskorpa av sjøvann som først hadde trengt ned i glohete lag. Om vi mennesker etterlikner noe av denne prosessen, kan vi kanskje bruke den til skånsom utvinning av flere mineralforekomster i havet utenfor Norge.
Altså fremskaffe «byggeklosser» som det grønne skiftet skriker etter. Og samtidig høste verdifull jordvarme som vi kan lage utslippsfri kraft av.
I den hete debatten om havbunnsmineraler, som blusset opp igjen med WWFs ferske varsel om søksmål mot staten, har mange uttrykt en frykt for hva miljøkonsekvensene av å utnytte disse ressursene kan bli.
Minimal miljøbelastning
I Sintef mener vi at havbunnsmineraler kun kan tas opp hvis det går an å utvikle utvinningsmetoder som minimaliserer miljøbelastningen. Nå er vi på sporet av en slik metode.
Ideen vår er å frakte mineralholdig vann i rør forbi havbunnen. Hente mineralene direkte fra de dype varme lagene i jordskorpa hvor de kommer fra. Og så bringe dem rett opp til plattformdekk.
Under vannflata et stykke til havs finnes flere steder svarte «skorsteiner» som spyr svart «røyk» ut i vannet.
Fenomenet skyldes at vann har trengt ned i sprekker i vulkansk sjøbunn. Helt inn til magmaen – beltet av smeltet stein under jordskorpen. Der varmes vannet kraftig opp og tar til seg mineral- og metallpartikler. Akkurat av de materialslagene som batterier, vindturbiner og elbilmotorer må ha.
Fra magmaen trenger det mineralrike vannet opp til havbunnen. Der spruter det ut av «skorsteinene», som altså er undersjøiske geysirer.
Kunstige geysirer
I Sintef har vi en idé om at vi kan etterape noe av dette ved å lage «kunstige geysirer»: Bore brønner som fører sjøvann ned til magmaen. Pluss brønner som frakter mineralrikt vann tilbake. Dette vannet vil vi føre i rør opp til plattformer og så skille ut partiklene her.
Trykket ved jordoverflata vil få vannet til å koke. Derfor ønsker vi å lage elektrisitet av dampen. Strømmen vil vi sende til lands. Kraftinntektene kan betale deler av mineralutvinningen.
Også før har vi i Sintef vært med på å påvise at etteraping av naturen kan være fruktbart. Nærmere bestemt at undersjøiske skiferforekomster er av en slik art at de kan forsegle forlatte oljebrønner.
Fenomenet vi ønsker å etterlikne nå – «svarte skorsteiner på havbunnen» – ble oppdaget på 1970-tallet i et område i Stillehavet der to kontinentalplater møtes.
Svære grushauger
Slike undersjøiske geysirer har det vært mange av også på Norges del av Den midtatlantiske ryggen, der magma fortsatt ligger nær havbunnen. Noen av dem er trolig fortsatt aktive.
Skorsteinene består av partikler som er felt ut idet det varme mineralrike vannet fra geysirene møter kaldt havvann. Andre deler av partikkelmassen som er spydd ut, har sunket og blitt til svære, grusliknende hauger nær skorsteinene.
Med tiden har mange skorsteiner gått tett. Da dør de og velter over i «grushaugene.»
Slike hauger utgjør de største og mest konsentrerte forekomstene av mineralfamilien sulfider på sjøbunnen – den ene av to hovedgrupper havbunnsmineraler vi har på norsk havbunn.
Brønnene må tåle magmaens temperatur
Blant mineralene som naturens geysirer har tilført haugene, kan det ifølge Sokkeldirektoratet være viktige metaller som sink, kobolt, nikkel, vanadium, wolfram og sølv. Pluss kobber i langt høyere konsentrasjoner enn i gruver på land.
Løsningen vår forutsetter at verden lykkes med å installere brønner som tåler temperaturene nær magmaen. Dette jobber eksperter allerede med.
Realisering av ideen vår skjer ikke i morgen, men behøver ikke ligge veldig langt frem i tid. Tidsaspektet er avhengig av innsatsen som legges ned. Fortsatt trenger vi flere data fra undergrunnen og i tillegg noen smarte teknologiske nyvinninger.
Lykkes vi med ideen vår, vil den hjelpe Europaparlamentet, vår egen regjering og alle andre som ønsker å sikre forsyningssikkerhet for det grønne skiftet.
Vi er sterke i troen på at løsningen vår er en skånsom og realistisk utvinningsform, så vi ser frem til fortsettelsen.
Kan gjøre oppdrett mer humant: Fant en måte å overvåke laksens pust på
