MILJØ Teknisk Ukeblad nr. 0806 hadde en artikkel om kjernekraft som konkluderer med at folk frykter problemer med det radioaktive avfallet mer en ulykker.
Det er også internasjonalt et problem å fatte beslutninger om kjernekraft på et rasjonelt grunnlag. Når det gjelder lagring av kjernekraft, har de fleste land valgt å lagre avfallet på steder hvor det er minst motstand fra politikerne eller fra lokalbefolkningen. Dette er ofte ikke de beste stedene fra et teknisk-naturvitenskapelig synspunkt.
Det er liten forståelse for at vanlige bergarter inneholder betydelige mengder uran selv om man nå er blitt mer oppmerksom på problemet med radongass som dannes av uran.
Den kambriske alunskiferen i Oslo-området innholder opptil 200 g uran per tonn og var på tale som en uranmalm i 1950-årene. Hvert år strømmer store mengder uran som frigjøres ved forvitring på land ut i Oslofjorden og i alle verdenshavene med elvene. Uranet er lett løselig i oksidert tilstand som uranyl (UO2++), men er nesten helt uløselig i redusert tilstand (som UO2). Uran adsorberes til organisk materiale og felles i svart slam på eller like under havbunnen. Det transporteres derfor uran hele tiden fra havvannet ned i sedimentene, og det kan ikke transporteres andre veien så lenge det er reduserende forhold, og det er det nesten alltid noe få cm under havbunnen.
Plutonium oppførerer seg geokjemisk på samme måte som uran. De fleste giftstoffene som finnes i slammet på bunnen av Bunnefjorden er lite løselige så lenge det er reduserende forhold. En lagring under havbunnen, for sikkerhets skyld noen hundre meter ned i sedimentene, vil være den ideelle lagringsplass for radioaktivt avfall og også andre giftstoffer.
All lagring på land vil før eller siden bli gjenstand for erosjon eller gjennomstrømning av grunnvann som kan oksidere uran og plutonium. Hvis man som i Finland lager et deponi på 500-1000 m dyp på land, vil nok dette også være sikkert i meget lang tid.
I Norge kan radioaktivt avfall injiseres i gamle oljebrønner, men det blir da en risiko med transport og håndtering. Det beste vil trolig være å bygge deponier på øyer eller odder ytterst langs kysten inn under sedimenter fra kvartær og tertiær. Da vil det alltid være reduserende forhold slik at uran og plutonium blir immobilt og andre radioaktive stoffer vil kunne adsorberes på leirmineraler. Det vil også være meget begrenset sirkulasjon av grunnvann. Dette vil gi en meget sikker lagring over lang geologisk tid.
Lagring av radioaktivt avfall behøver ikke å være det største problemet når det gjelder å etablere kjernekraftverk i Norge.
Knut Bjørlykke
Institutt for Geofag Universitetet i Oslo.
