Slik bekrefter de at Norge ikke har noen industripolitikk. Diskusjonen om næringspolitikk kontra industripolitikk kan fort bli
semantikk. For TBL er det viktigst hvordan en horisontal næringspolitikk slår ut for industrien: Legges hovedvekten på internasjonal konkurranse, eller på innenlandske forhold?
Dette er selve syreprøven på den praktiske effekten av den politikk som føres. Når TBL påpeker at Norge har påført seg selv Europas dårligste avskrivingssatser for investeringer i maskiner og utstyr, er svaret en teoretisk utlegning fra politisk hold om gjennomsnittsmaskiners hypotetiske levetid. Ikke et ord sies om kjernepunktet; at andre lands gunstigere satser reelt sett oppfordrer industrien til å utvikle seg utenfor Norges grenser. Dessverre finnes det flere liknende eksempler. Samtidig er det en utbredt trøst at vi i fremtiden skal leve av nyskaping.
Ikke gjort jobben
Hvilken fremtid får vi, med vår evne til å skape levelige vilkår for konkurranseutsatt industri? Det er dette vi som arbeider med industrien er opptatt av: Dagens holdninger er grunnlaget for fremtidens handlinger.
Når holdningen til industrien preges av manglende forståelse for hva knallhard internasjonal konkurranse innebærer, kan da nyskapt virksomhet vente seg bedre forståelse og arbeidsvilkår? Tar man for gitt at enhver norsk bedrift vil videreutvikle seg i Norge, uansett rammebetingelser, da har man ikke gjort sin omverden-analyse grundig nok. Jeg er verken utpreget pessimistisk eller negativ av natur, men på dette området må jeg bare håpe på en jevnt stigende lærekurve i årene som kommer.
Forskning og utvikling (FoU) har lenge vært bevilgende myndigheters hittebarn, prisgitt tilfeldigheter, innfall, nedskjæringer og kortsiktig tenkning, tross fagre festtaler. Dermed er FoU også endt opp som industriens stebarn.
Ønskedrøm
For drøyt ti år siden var det et politisk mål at norsk FoU-innsats, målt som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP), skulle være på nivå med de beste landene innen OECD. Da ti år var gått var avstanden økt, og et nytt norsk mål ble formulert: Vi skulle opp på OECDs gjennomsnittsnivå innen 2005.
Det er greit med gode mål. Det er heller ingen ulempe om målet er realistisk. For at Norge skal nå gjennomsnittlig OECD-nivå for FoU-innsats som andel av BNP kreves det at statsbudsjettet og bedriftene benytter 10,7 milliarder FoU-kroner i perioden 2002-2005.
Jeg ser frem til dette, men tror innerst inne at dette er i overkant av realistiske forventninger. Kanskje kan høstens statsbudsjett bidra til å bringe oss nærmere målet, og dermed bidra til den nyskapingen alle ønsker.
Oljesmurt utfordring
Så vil kanskje mange spørre hva som er så viktig og nødvendig med industri, vi må da kunne klare oss bra uten? Oljen er jo der, og andre land kan vel ta seg av nødvendige oppfinnelser og teknologiske fremskritt?
Det siste først: Industri skaper verdier, realiserer kreativitet og utfordrer intellektet i løsning av globale utfordringer. Er det noen vettug grunn til at velutdannede norske kvinner og menn skal fratas mulighetene til slik intellektuell, kreativ utøvelse av problemløsning, der et vellykket resultat både vil være kilde til løsning av nye problemer, tjener valuta for nasjonen og i tillegg sporer intellektet til fortsatt utvikling og nye fremskritt?
Og oljen. Jovisst er den der. Det ville den fortsatt vært, uten norsk industri som avgjørende løsningsleverandør. Eller, ville nasjonen vært like rik og lykkelig om for eksempel amerikanere, engelskmenn eller nederlendere hadde laget verktøyet som har fått oljen opp av Nordsjøen de siste 30 årene?
På samme måte vil det også være fremtidige utfordringer som krever teknologiske, industrielle løsninger, enten i våre egne hjemlige omgivelser eller ute i verden, dit vi gjerne eksporterer en stadig større del av våre produkter fra industrien. Kjernen i de industrielle initiativ TBL har frontet overfor politiske miljøer denne sommeren er nettopp dette: Skal industri fortsatt leve i Norge, trenger vi signaler om en holdningsendring.
Akademikerflukt
En slik holdningsendring må bære i seg erkjennelsen av at rammebetingelser for industrien skapes av en helhet. I denne helheten inngår ethvert element av kostnad, av lovgivning, av regler, av byråkrati og tilfeldige politikerstyrte, uforutsigelige forverringer av arbeidsvilkår gjennom sene nattetimers budsjettforlik.
Slike elementer finnes det knapt maken til i andre land. For det er disse "andre land" vi konkurrerer med. Det er den konkurransen vi taper i dag, med handikap av sterk kronekurs, høyere rente, høyere lønnsvekst, dårligere avskrivingsregler, høyere sykefravær, svakere FoU-vilkår og et utenforskap i EU som ingen EØS-avtale kan kompensere for. I hvert fall ikke overfor investorer i og utenfor EU, som oppfatter EU som EU og alt annet som bare utenfor.
Kapital, arbeidsplasser og arbeidskraft flyter fritt på tvers av landegrensene. Norge har ikke lenger et lokalt marked, der vi kan drive fredet virksomhet. Uten industri vil vi bli en kunnskapseksportør med kapitalunderskudd. Er det tenkelig at rørleggere, barberere eller vårt omsorgsvesen kan trekke til seg globale investeringer i samme grad som industri gjør det?
Uten industri vil vi fjerne teknologiske utfordringer for den utdannede delen av folket. Hvor lenge vil sivilingeniører, økonomer, og andre akademikere finne seg til rette som portører eller hjelpepleiere i helsevesenet, og hvor lenge vil universiteter og høyskoler ha bruk for sitt undervisningspersonell, sine bygninger, før nasjonen blir en kunnskapseksportør de luxe? Bare så lenge de fortsatt kan ha utsikter til å få brukt sitt intellekt i en oppegående nasjonal industri.
Industri skaper verdier, realiserer kreativitet og utfordrer intellektet i løsning av globale utfordringer.
