Ingeniørøkonomen pustet tungt nå. Det høye blodtrykket dunket tungt gjennom tinningene.
– Det er lite du kan gjøre med det. Har unge Carl fått jobben, gjør han sikkert en god jobb. Han gir den ikke fra seg med det første, sa jeg saklig over kantinebaguetten.
– Hrmm. Vi skal nå se på det. Jeg skal vise direktørene at det var en tabbe å gi ham jobben. Da tenker jeg han skjelver i saggebuksene sine, sa han.
– Han bruker ikke saggebukser. Hva har du tenkt å gjøre? Sabotere?
– Jeg har en plan sa han.
– En plan? Du vet at hvis du blir avslørt i å sabotere prosjektgruppas arbeid, er det rett ut. Enten får du sparken, eller så blir du frosset ut slik at du slutter selv, sa jeg.
Han bøyde seg fram mot meg, og sa med knapt hørbar stemme:
– Husk at han tidligere jobbet for Pawi, vår argeste konkurrent. Han har sterke bindinger til sentrale folk der, sa han.
– Jeg vil ikke høre dette, sa jeg og helte nervøst i meg kaffe.
– Jeg har latt direktøren få vite at Carl jevnlig ligger med teknologidirektøren der. Han deler seng med Kristin Hjuul, sa han.
– Og hva så? Det er ikke straffbart, sa jeg.
– Nei, men jeg tror han sladrer om forretningshemmeligheter, sa han.
– Om Torden-prosjektet? Du fantaserer, sa jeg.
– Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg tror. Det viktige er hva direktørene tror, sa han. I samme øyeblikk kom Kristin Hjuul inn i kantina sammen med direktøren.
De kysset hverandre.
