I klimaforliket vil regjeringspartiene og opposisjonen gjennomføre utslippskutt i utviklingsland, gjennom den såkalte cdm-mekanismen.
- Det hadde vært bedre at Norge jobbet for å avskaffe cdm-systemet, sier forsker og samfunnsøkonom Cathrine Hagem i Statistisk sentralbyrå (SSB) til Dagens Næringsliv.
Usikkert system
Cdm (Clean development mechanism) er en del av Kyoto-avtalen, og innebærer at land som er med på avtalen kan betale for klimavennlige prosjekter i utviklingsland og få godkjent dette som "egne" kutt.
Statsministeren argumenterer med at han får mer miljø for pengene ved å bidra til færre kullkraftverk i Kina enn ved å gjennomføre dyre tiltak innenlands, men SSB-forsker Hagem sier til Dagens Næringsliv at hun er kritisk til hele systemet.
- Det er veldig vanskelig å kontrollere om dette faktisk fører til utslippsreduksjoner, sier hun til avisen.
Vanskelig å kontrollere
For det første mener Hagem at u-land ikke har oversikt over hvor mye CO 2 de kan slippe ut. I tillegg er det ikke gitt at produksjonen og forbruket av kull går ned selv om én bedrift går over til biobrensel. Hagem sier til Dagens Næringsliv at det er større sjanse for at reduserte utslipp ett sted i Kina fører til økte utslipp et annet sted i landet.
Cdm-kvotene skal godkjennes av FN, men det er ikke dermed sagt at FN får kontrollert at prosjektene gir utslippskutt:
- Det er vanskelig å kontrollere. Dersom dette skal beregnes riktig må man ha et godt anslag på hva utslippene hadde vært om cdm-tiltaket ikke var blitt gjennomført. Når tiltaket først er gjennomført er det vanskelig å bevise hva som hadde skjedd om det ikke var det, sier Hagem til DN.
Kan øke utslippene
Grunntanken med cdm-mekanismen er at i-landene kan øke sine utslipp dersom dene økningen motsvares av en tilsvarende utslippsreduksjon i u-land.
- Dersom endel av de bokførte utslippsreduksjonene i u-landene ikke er reelle, betyr det at mekanismen leder til en økning i de globale utslippene, sier Hagem til Dagens Næringsliv.
