FAGOMRÅDET TEKNOLOGI og naturvitenskap har vansker med rekrutteringen. I en artikkel i Teknisk Ukeblad nr. 9/01 er direktør Ragnhild Solberg opptatt av å bedre situasjonen, og gir en Lovsang til realistene uten å gå inn på mulige forklaringer på svikten.
Jeg er selv en storøyd og fascinert iakttager av teknologiens eventyrlige landevinninger. Selv om mine fag har vært juss og politikk, har jeg vært TU-leser i over 40 år og sporadisk bidragsyter med kritikk og ambivalens. Solberg har selvsagt rett i at teknologien former vår tilværelse – på godt og ondt. Kanskje det hadde blitt mindre på ondt om teknologene hadde hatt mer ydmykhet og dypere forståelse for de større sammenhenger man griper inn i og virkninger som har med biologi, sosiologi, psykologi og demokrati å gjøre.
Militær satsing
TU-artikkelen nevner noen av teknikkens glansnummer som grekernes amfi, Boktrykkerkunsten og telefonen, men har ingen referanse til det førende teknologifeltet i verden, det militære. Denne sektoren bygger på en stor feilslutning, nemlig at man kan skape økt sikkerhet ved stadig mer effektive instrumenter for drap og masseødeleggelse. Militær styrke ga, kanskje, mening da man kunne sende soldatene til grensen med gevær og nyslipte bajonetter for å hindre invasjon, noe helt annet når atomraketter kan brase ned fra himmelen mot et hvilket som helst mål.
I disse dager spør mange hvorfor i all verden USA vil bruke hundrevis av milliarder av dollar på et nasjonalt rakettforsvar (NMD) og videre satser stort på romvåpen. Svaret ligger allerede i spørsmålet. Her er det masser av penger i bildet. Men militære høyteknologiprogrammer bedrer ikke sikkerheten, verken for menneskeheten eller amerikanerne selv. Vi vet at militære satsinger leder til motsatsinger, og at verden ikke blir tryggere ved kapprustning. Reell sikkerhet fordrer helt andre grep: Samarbeid, internasjonal rett og rettferdighet, ferdigheter i sivil og sivilisert konfliktløsning. Teknologene har ikke mye å bidra med her – men likevel er en stor andel (det hevdes rundt halvparten) av verdens ingeniører og forskere beskjeftiget i militær FoU. Sektoren er selvsagt enormt tiltrekkende. Faglig er man i forskningsfronten, og man får de pengene man trenger.
Mer enn nok av dem
Mot denne bakgrunn har verden mer enn nok av teknologer, vi bare bruker dem feil. Her vil mange lesere bemerke at Solberg snakker om Norge, jeg om verden og spesielt USA. Men norske fagfolk og teknologibedrifter satser i stort omfang på militære oppdrag. Når det ene land etter det andre, senest Tyskland, endrer sin kraftige opposisjon mot USAs NMD-prosjekt, skyldes det uten tvil hardtslående lobbyarbeid fra teknologibedrifter. Forbundskansler Schröder burde heller ha frisket på historiekunnskapene til president Bush og minnet ham om et tidligere høyteknologi-prosjekt, Maginot-linjen. Etter første verdenskrig bygget Frankrike et stort, uinntagelig festningsverk i betong langs hele grensen mot Tyskland. Dette ble en gigantisk flopp. Tyskerne marsjerte i 1940 ubesværet inn i Frankrike – via Belgia.
Hvordan kunne man overse en så banal feil? Slike nærmest ufattelig tåpelige satsinger på militær teknologi kan trolig bare forklares med at det er så mye penger å tjene og så stor politisk makt bak pengene. NMD-planen vil bli langt dyrere og mer feilslått enn Maginot-linjen. Hvis den overhodet kan fungere teknisk, som er mer enn tvilsomt, vil den kunne omgås ved innsmugling av atomvåpen i USA, eller ved avfyring av atomvåpen fra handelsskip i internasjonalt farvann få mil fra Manhattan.
Etiske rammer
– Teknologien danner grunnlaget for vår tilværelse, er den bombastiske setning som innleder Thor Søndenaas artikkel i TU. Jeg vil vel heller si at naturen er det mest grunnleggende, og at teknologi hjelper oss til å forbedre og dra nytte av naturen – men også i økende grad setter den i fare med de mest forødende konsekvenser. Kanskje unge mennesker som svikter ingeniørfagene, fornemmer ubehag ved det arbeid de kan måtte gjøre. Skulle alle teknologer avgi – og etterleve – et strengt fagetisk løfte om å verne natur, liv, helse og ikke ta sjanser med vårt miljø og ressursgrunnlaget, for nåværende og kommende generasjoner, ville nok mange måtte finne seg annet arbeid.
Det kan settes et spørsmålstegn ved underskuddet på teknologer. Samtidig er det klart at fremtiden vil trenge teknologer – gode teknologer – i prosjekter som tjener menneskelig velferd, og som har en bred og dyp forståelse av hva de driver med, i en større sammenheng. Og setter etiske rammer for hva de vil arbeide med og hvilke sjanser som kan tas – uansett om betalingen er god og presset fra en global vekstøkonomi er sterkt. I motsatt fall fortjener ikke realistene noen lovsang – men vil lede an i vår felles svanesang.
