Oljeprisen øker, kraftprisene øker, verdensøkonomien øker, underskuddet på energi øker, Utslippet av klimagasser øker mest. Dette er utfordringene for verdens energibransje og verdens ledere. Skal en økologisk kollaps stoppes, må utviklingen innen energibruk være bærekraftig.
Verdens økonomiske vekst er den sterkeste på 30 år. Særlig Kina og India bidrar til å dra lasset. Når de to landene med nær 40 prosent av jordens befolkning til sammen, opplever samme økonomiske vekst og velstandsøkning som i Vest- Europa frem til 1965, med en årlig vekt på rundt 10 prosent, da får det globale ringvirkninger.
Først ute var prisen på stål. Etterspørselen på metallet ble stor og stålprisene føk i været. Men når det investeres i ny industri og nye bygninger, kreves energi, og oftest energi med sikker forsyning, Nye kraftverk bygges, det gjelder både vannkraft, atomkraftverk, olje og gassfyrte kraftverk, men først og fremst har den økte energietterspørselen medført økt utbygging av kullkraftverk. Dermed øker de skadelige utslippene av CO 2 og andre skadelige klimagasser.
Transportbehovet til himmels
Økt økonomisk aktivitet gir også økt transportbehov. Kina, India og de andre landene i Østen produserer mange av de varene som forbrukes i vesten. Lønninger hos kinesiske arbeidere som ligger på samme nivå som industriarbeidere i vest hadde i 1950, bidrar til at vareflommen østfra er enorm. Samtidig har internett gjort det mulig for den enkelte forbruker å handle globalt. Hvor butikken ligger, er revnende likegyldig, bare varen er fremme få dager ette at den er bestilt.
Også matvarer inngår i denne transportkjeden. I Norge er fiskeforedlingsindustrien til en stor del nedlagt, fordi den er flyttet til Kina. Fisken transporteres fra Barentshavet, til Kina for foredling, for igjen å forbrukes i Europa. Et vanlig måltid kan inneholde kjøtt fra Syd-Amerika, grønnsaker fra Spania, Syd-Amerika og Afrika, frukt fra Asia og Mellom- Amerika, alt sammen avhengig av energikrevende transporter, gjerne i kjølecontainere.
I dag går 70 prosent av all oljeproduksjon til transport. Det stigende antall kjøretøyer i Kina og India krever mer olje. Den sterkt økende skipfarten, hvor stadig mer fraktes på hurtigående containerskip, krever enorme mengder energi. Bare fremdriftsmaskineriet i de største containerksipene forbruker 13 tonn drivstoff i timen.
U-landene taper
Men også mennesker er mer mobile. Flyreisene blir billigere og billigere, og folk reiser langt. Drivstoffetterspørselen øker over hele linjen. Utfordringen ligger i at verken oljeproduksjonen eller raffinerikapasitetene verden over klarer å hold tritt med etterspørselen. Resultatet er at oljeprisen ligger på +- 65 US dollar.
De kjøpesterke landene i vest og India og Kina har råd til å betale denne summen, mens de fattigste landene igjen blir taperne. Det de får i støtte fra den rike verden, forbrukes på petroleumsprodukter, som må kjøpes fra giverlandene, uten at det medfører økt velstand for de fattigste landenes egne innbyggere.
Må ta ansvar
ONS general Kjell Ursin Smith sier i et intervju at de rike landene har en forpliktelse til å finne løsninger på dette dilemmaet. Han får delvis følge av konsernsjef Eivind Reiten i Norsk Hydro. – Energiselskapene må bruke sine ressurser til å finne gode alternative, bærekraftige løsninger på verdens energiutfordringer. Å utvikle nye energisystemer er utfordrende og det vil ta tid, sier han.
Energiutfordringene står i kø. Det internasjonale energibyrået IEA, spår i sine prognoser at energibehovet kommer til å vokse med mer en 50 prosent de nærmeste 30 årene. I takt med denne veksten, vil utslippene øke. Det er langt ut over de grensene som FNs klimapanel har anbefalt som bærekraftige. Utslippene må reduseres sammen med at andre fornybare energikiler utnyttes bedre. For anlegg som bruker fossile brensler, må det utvikles gode fangstmetoder for CO 2, sammen med sikker deponering av klimagassene.
Men ikke minst det må finnes nye petroleumsforekomster. Ekspertene antar at de finnes arktiske strøk. Hele 25 prosent av verdens gjenværende olje og gassressurser finnes i følge IEA i disse områdene. Dette stiller petroleumsindustrien overfor helt nye utfordringer. Områdene er sårbare, klimaet er dårlig, dagene er korte om vinteren, og ingen vet riktig hvordan den globale oppvarmingen vil påvirke naturen. Vil permafrosten forsvinne?
Arktisk må erobres
Interessen for de arktiske strøkene er like meget preget av internasjonal politikk, som av energisøk. Både EU og USA, de to største forbrukerne av olje og gass, ønsker å bli mindre avhengige av energi fra det politisk ustabile Midtøsten. Alternative leverandører står høyt opp på ønskelisten hos vestens ledere. Kanskje derfor er forholdet mellom USA og Russland bedre enn på lenge.
Avtalen om at 10 prosent av USAs oljeimport skal komme fra Putins rike vil forsterke leting og utbygging av olje og gassfelt nord for polarsirkelen, nærmere bestemt de østlige områdene av Barentshavet, Karahavet, Yamal-halvøya og videre østover i Sibir. Geologene vet at det finnes store petroleumsforekomster i disse områdene.
Også fra norsk side er interessen for Barentshavet økende. Det første gassfeltet, Snøhvit er klar for produksjon om et år, riktignok et år etter opprinnelig plan, og med store økonomiske overskridelser på det landbaserte LNG-anlegget. Mens selve produksjonsanlegget under vann, brønner og rør og kabelforbindelsene ut til feltet 143 kilometer, fra prosessanlegget har holdt både tids- og kostnadsplanen.
Nye energiformer = avlat
Felles for alle eneregiutfordringene er at de stille store krav til nye teknologiske løsninger. Selv små skritt på veien kan være av stor betydning for den videre utviklingen av energisektoren. Kun innen militære er investeringene større enn innen energisektoren, men det gjenspeiles ikke i forsknings og utviklingskostnadene.
Oljeselskapene går med enorme overskudd, allikevel er midlene som settes av til forskning på nye energiformer, minimale. – Vi har en forpliktelse overfor verden å utvikle nye miljøvennlige energiformer, sier konsernsjef Eivind Reiten i Hydro. Et selskap som bruker ressurser på å utvikle nye energiformer i form av vindkraftverk og er aktive i utviklingen av hydrogen som fremtidens energibærer.
Leder av miljøorganisasjonen Zero, Einar Håndlykken, er allikevel ikke imponert over den innsatsen oljeindustrien gjør. – I forhold til de enorme inntektene oljeindustrien har, er det småpenger som bevilges til alternative energikilder. Satsingen er mer å se på som avlat. Målet er fortsatt å tjene mest på utvinning av olje og gass.
Trenger flere fagfolk
Den store begrensingen for dagen energiindustri er ikke mangel på kapital, men på hoder. Med dagens høye oljepris er aktiviteten svært høy, både når det gjelder leteing og utbygging av nye funn, men også på økt oljeutvinning, EOR. Myndighetene i Norge har som mål at 50 prosent av oljeressursene skal utvinnes. En av årsakene er at Norge som oljenasjon er over toppunktet i produksjonen, samtidig som det er god økonomi i å utnytte eksistrende infrastruktur så lenge som mulig.
Men dette arbeidet krever mange kloke hoder, og mangelen på kvalifiserte petroleumsingeniører, geologer og geofysikere, begynner å bli prekær. Oljebransjen har seg selv å takke, for i mange år har det enten vært inntaksstopp eller oppsigelser i industrien. Intressen fra oppegående ungdom til å begynne i denne industrien har vært lav gobalt sett. Norge har ikke oljeindustrien merket dette så tydelig, med en jevn tilgang av ingeniører og geofysikere. Dette er i dagens konkurransesituasjon et konkurransefortrinn for norsk industri.
Mangelen på kvalifiserte ingeniører og arbeidskraft begrenser hvor mye ressurser som kan brukes på å utvikle alternative energiformer. Ressursene må settes inn der hvor et er et prekært behov for folk. Og i dag er det i stor grad knyttet opp mot leting, utbygging og drift.
Global oppvarming utfordrer
Det altoverskyggende globale problemet er CO 2. Det er etterhvert blitt allment akseptert at utslippene fra fossile brensler bidrar til økt temperatur og klimaforandringer på vår lille planet. Fangst av CO 2 fra kraftverk og deponering av klimagassen er sentrale temaer for energiindustrien.
Likeledes bør de være opptatt av enenrgioptimalisering. I Norge har høye utslippsavgifter for CO 2 på sokkelen medført at ingen utvinner olje med så lavt utslipp av CO 2 som på norsk sokkel. Men allikevel står CO 2-utslippene på sokkelen for 1/3 av alle klimagssutslipp i Norge.
Men siden Norge er en stor ekportør av olje og gass, samt kull fra Svalbard, er vi også verdens tredje største eksportør av CO 2. Norske myndigheter og oljeselskaper er derfor aktoive i å finne teknologier som kan redusere CO 2-utslippnene også globalt. Det gjelder utvikling av fangsteknologier, nye måter å generere kraft på,
CO 2 dilemmaet
Regjeringens mål er at innen 2009 skal det første gasskraftverket med CO 2 rensing, transport og lagring være klart. Det vurderes hvorvidt CO 2 også kan brukes som trykkstøtte for å øke oljeutvinningsgraden (EOR) for enkelte felt, slik at CO 2 kan skapen nye inntekter og verdier for oljeselskapene og samfunnet.
Dette gjøre allerede i dag i en del små oljefelt i USA, og BP planlegger å bygge et CO 2-fritt hydrogenkraftverk på Peterhead i Skottland, med deponering av CO 2 i Millerfeltet for EOR. Fordelen BP har er at reservoaret i Miller allerede innholder store mengder CO 2, slik at feltets infrastuktur kan håndtere CO 2.
Det er to store utfordringer ved bruk av CO 2 som injeksjonsgass for EOR. Gassen virker korrosivt i prosessanlegget og brønner, samtidig som de fleste anlegg på norsk sokkel ikke har prosessavsnitt for å fjerne CO 2 fra væskestrømmen. Selve salgsgassen infiseres av CO 2 og klarer ikke å holde de strenge salgsspesifikasjonene, og blir dermed uselgelig. Tap av inntekter, samt ekstra utstyrsinvesteringer for å håndtere CO 2 fra reservoaret, er årsaken til at oljeselskapene og de norske myndighetene til tross for et betydelig politisk press, er tilbakeholdne med å anbefale CO 2 for EOR.
Konkrete planer
Til tross for dette arbeides det intenst i den norske industrien med å utvikle nye og bedre løsninger for CO 2-frie fossile kraftverk. Myndighetene gir støtte til arbeidet gjennom Gassnova, som skal fremme renseteknologi for gasskraftverk. Årlig bevilges rundt 25 millioner euro til dette arbeidet.
Shell og Statoil samarbeider om å finne en løsning for Draugen og Heidrun-feltene. Planen går ut på å elektrifisere plattformene og forsyne de med kraft fra et gasskraftverk på land, Tjeldbergodden. Kraftverket bygges med CO 2 rensing. CO 2 føres tilbake til Draugen hvor det brukes til EOR. Prosjektet er i innledene fase for å finne om det er økonomi i en slik løsning.
Det er også søkt konsesjon for å bygge et gasskraftverk med CO 2-rensing og deponering i Hammerfest. Kraftverket på 100 MW bygges i nærheten av Snøhvits LNG-anlegg på Melkøya. Den rensede CO 2-gassen føres så til deponering sammen med CO 2 fra brønnstrømmen i Snøhvit-feltet til en formasjon over petroleumsreservoaret på Snøhvit.
BP er i ferd med å elektrifisere installasjonene på Valhall-feltet. Kraftforsyning fra land skal sørge for at CO 2-utslippene fra denne installsjonen blir redusert. Statkraft skal levere kraft til Valhall. Utfordringen er - Hvor skal Statkraft hente kraften fra?
Hydrogen – langt frem
Lite tyder på at det finnes snarlige løsninger på energiutfordringene. I takt med velstandsøikningen forsterkes presset etter mer olje og gass fra forbrukerne. Høyere temperaturer globalt krever merkelig nok mer olje og gass eller andre fossile brensler. Årsaken er at kravet til komfort øker, og dermed også behovet for air-conditionning.
Problemet i Europa knyttet tildet økte kraftbehovet om sommer forsterkes ytterligere av at grunnet de høye temperaturene, blir også elvevannet oppvarmet. Resultatet er at kjølevannet til atomkraftverkene blir for varmt og slik at kraftverkene stenges ned.
Med andre ord – den globale oppvarmingen medfører mange uforutsette tekniske problemer, som ikke kan løses umiddelbart. Mange ser på hydrogensamfunnet som en løsning, men før det er etablert en infrastrulktur basert på hydrogen, vil det ta mange ti-år. Det Internasjonale Energibyrået, IEA, regner med at det tidligst er på plass i 2050. Innnen den tid blir verden mer og mer avhengig av fossile brensler. Og selv med infrastrukturen for hydrogen på plass, er behovet stort for fossile brensler, siden hydrogen ikke er en energikilde, men en energibærer.
