Hun bare blåste av min hysjende finger, og la fram sitt budskap med like desibelsterk stemme da hun kom fram til kontorpulten min.
Munnen hennes var lik en ekstra kraftig hårføner.
Da reiste Andreas Ohm, som satt et par plasser bortenfor, seg og skrittet over gulvet. Han feide med seg en hjelm som lå på en hylle. Hjelmen var utstyrt med svære øreklokker egnet til å beskytte norske øreganger mot sterk byggeplassrammel.
Andreas, den dynamiske ingeniørøkonomen, klasket hjelmen over hodet på den fortsatt bablende selgeren så øreklokkene snakket mot hodet hennes. Hun pep.
Han hveste. – Har du ingen respekt for at andre jobber i dette lokalet? Du skriker jo slik at vi snart må ha hørselvern alle mann. Nå skrur du ned lyden noen hakk, sa han.
Med raske grep plasserte han henne i en kontorstol, og sendte henne på skjeve hjul bortover mot utgangen. Det var blitt stille nå.
– Det er nok nå, Andreas, sa jeg.
Han så ikke engang på meg. I stedet marsjerte han bort til direktøren, som satt i eget kontor.
– Hva er galt? sa direktøren.
– Det er et åpent spørsmål, sa Andreas Ohm.
