Siste sesong av NRK-serien Lykkeland, om det norske oljeeventyret, avsluttes med at hovedkarakteren Anna Hellevik Kay står i en indre viljekonflikt mellom sitt gryende vekstselskap eller jobb som økonom for opprettelse av oljefondet. Det blir et personlig oppgjør med grådighet, der Anna innser sårbarheten i en oljeavhengig økonomi som vokser ukontrollert uten sterk styring for fellesskapets gode eller fremtidige generasjoner.
I virkeligheten, 30 år senere, teller fondet 20.000 milliarder og har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Men i all rikdommen kan vi fortsatt skimte sårbarheten: en økonomi som fremdeles er petroleumsbasert i en verden som omstilles i hurtig takt. På veien har vi bygget et velferdssamfunn med voksende offentlige utgifter og demografiske utfordringer som skal være med på omstillingen mot nye fremtidsnæringer. Men med dagens politikk ser det ut til at vi må spørre oss: Hva får vi egentlig råd til, i tillegg til oljen?
«Norsk syke»
Det er ikke til å stikke under stol at det opplevde handlingsrommet for innovasjon i andre næringer har vært litt trangt. Oljeindustrien har tatt en stor andel av investeringene, skattefordelene og bruttonasjonalproduktet, som vi nå ser gå på bekostning av vår konkurranseevne globalt. Og grafen til Støre stemmer som kjent ikke. I tillegg viser de siste analysene av konkurranseevnen til Europa at Norge et av landene med aller lavest forskningsintensitet i næringslivet.
«Norge synker dypere ned i oljeøkonomien, mens landene rundt oss bygger nye næringer med sterke vekstselskaper», sier administrerende direktør Øystein E. Søreide i Abelia i kommentar til siste statsbudsjett. Foreningen, som er NHOs divisjon for kunnskaps- og teknologibedrifter, har også et omstillingsbarometer som viser at avgjørende kompetanse for å utvikle et fremtidsrettet næringsliv er mangelvare og at norske bedrifter er dårligst i Norden på å ta i bruk nye teknologiske løsninger som kunstig intelligens.
Omstillingsevne er en prekær egenskap for å overleve i mer volatile markeder, plutselige skift og endringer i økonomien – alle endringer vi vil se mer av fremover. Mens innovasjonsdrevne selskaper som Novo Nordisk, Astra Zeneca og Spotify investerer henholdsvis over 12 prosent, 21 prosent og 11prosent av omsetningen i forskning og utvikling (FoU), ligger forskningsintensiteten hos de største norske selskapene helt nede på 0,2 til 0,3 prosent. Skal vi ta advarslene fra Mario Draghi på alvor, bør dette virkelig få alarmlampene til å lyse for norsk omstillingsevne. Med en råvarebasert næringsstruktur, og liten vilje eller evne til omstilling blir vi også en dårlig lagspiller for regionen vi befinner oss i.
Også oljebransjen må få klimakrav
Hvordan møte 2025?
Når vi nå straks går løs på 2025, har vi et grunnleggende annerledes geopolitisk bilde enn for bare ett år siden. Dette fordrer en mer gjennomtenkt og innovativ forsvarsevne så vel som konkurranseevne. Det neste året vil heller ikke ta oss lengre vekk fra den overordnede klima- og naturkrisen, som gjør at vi har det veldig travelt med å finne løsninger både for å bygge resiliens og regenerativitet før kostnader og konsekvenser tårner seg opp.
Som energinasjon og matnasjon har vi muligheter å bygge på, men vi må utvikle flere selskaper som er med på å løse utfordringene verden og Norge nå møter, og disse løsningene må kunne skaleres raskt. Norge har et mulighetsrom med sterk humankapital, domenekompetanse innen nøkkelindustrier og egenkapital til å satse på teknologiutvikling. Disse kan gi oss helt nye måter å bygge næringer på – uavhengig av råmaterialer og fysiske ressurser – men vi må raska på.
Så, noen hastetiltak for økt omstilling:
- Ta fordel av den nordiske modellen for å sikre at flere forskningsbaserte IP-er blir kommersialisert, gjennom økt bruk av innovative anskaffelser i det offentlige – og fokus på samarbeid for å fremme nordisk innovasjon. Vi har mye å lære av våre naboland, som har klart å dyrke frem langt flere sterke teknologiselskaper enn oss de siste ti år, og vi må bruke muligheten gjennom det nordiske systemet til å henge med på utviklingen i teknologibransjen.
- Kapitalisere på våre gode utdannings- og forskningssystemer gjennom å sikre at flere av de vi dyrker frem, blir hjemme. Vi må adressere hvordan skatt på arbeidende kapital virker mot omstilling og konkurransekraft i norsk næring, og heller søke å skape virkemidler som sikrer direkte skatteinntekter gjennom støtte til etablering av flere blomstrende, forskningsbaserte selskaper som kan vokse og sikre eksport. Ved å kanalisere kapitalstrømmer mot oppstarts- og vekstsegmentet, vil disse også bli mer attraktive investeringsobjekter for privat kapital, og øke investeringer til landet.
- Gjøre nåløyet for å etablere forskningsorganisasjoner bredere. I dag er det i praksis umulig for nye organisasjoner å bli godkjent som forskningsorganisasjon. Det betyr at alle forskningsmidler til uavhengig forskning går til eksisterende organisasjoner. Dette kan gjøres uten at det går på bekostning av uavhengig forskning, og vi vet at mer diversitet i forskningen kan bidra til økt kommersialisering: Det finnes gode eksempler på hvordan uavhengig forskning balanseres med kommersialisering, og globalt flere tilfeller hvor ideelle organisasjoner inkuberer immaterielle rettigheter som leder frem til børsnotering. Den potensielle avkastningen flyter tilbake til forskningen, og risikokapital tør å satse sammen med institusjonell kapital grunnet risikoreduserende tiltak fra stiftelsen.
- Bruke oljefondet mer effektivt som katalysator for omstilling; Styringsprinsippene for oljefondet er ikke rigget til å omfordele overskuddet fra olje- og gassindustrien til bærekraftige næringer. Det burde i enda større grad være et fokus på miljøvennlig teknologi internasjonalt i oljefondet – og hurtig oppskalering av andelen plassert i unoterte selskaper hvor innovasjonen skjer. Det var til august i år kun gjennomført seks direkteinvesteringer innen solenergi og land- og havvind i Europa fra fondet.
Frem fra skuffen
I ett av forslagene fra Stortinget til budsjettforliket ble regjeringen bedt om å «sette ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta». Her tenker vi forslagsstillerne heller kunne sendt regjeringen en vennlig påminnelse om å ta klimautvalgets rapport ut av skrivebordsskuffen for videre detaljering av tiltak som er i tråd med utvalgets anbefalinger for omstilling av norsk økonomi.
Og vil man ikke høre på klimautvalget, kan man jo ta med seg de seneste fremskrivningene fra IEA, som slår fast at oljebaserte økonomier står i direkte risiko for krakk når oljetterspørselen når toppen innen 2030. En strategi for omstilling er uten tvil på grov overtid, men vi har ikke tid til enda en NOU som forteller oss hvor mye det haster. Nå må vi fryktelig snart bevege oss fra hva til hvordan, for ingen lykke varer som kjent evig.
Politisk trøbbel for flytende havvind
