Deres ønsker er at norsk industri skal få mulighet til å ta del i utbyggingen.
– Norske myndigheter har en strategi for våre nordområder. Det er vel og bra. Men strategien mangler en dimensjon. Alle de skisserte oppgavene (se fakta) er utenkelig uten kommunikasjon, og kommunikasjon er knapt nevnt med et ord i strategidokumentene, sier Gutteberg.
– Vi snakker i det alt vesentlige om radiokommunikasjon. Observasjoner av denne typen krever også overføring av store datamengder. Det dreier seg om meget store havområder. Dermed kommer vi ikke utenom satellittkommunikasjon.
Lange tradisjoner
På det området har Norge lange tradisjoner. I forbindelse med pionertiden i Nordsjøen på 70-tallet etablerte norske miljøer seg blant de ledende på satellittkommunikasjon i verden.
Det er også bakgrunnen for dagens avanserte kommunikasjonsanlegg på Svalbard.
– Problemet med disse kommunikasjonssatellittene er at de går i geostasjonær bane over ekvator. Dekningen går dermed ikke lenger enn 81 grader nord, og det er i teorien. I praksis er ca 70 grader mer realistisk, sier Gutteberg.
Han nevner også det amerikanske forsvarets Iridium-system, som er i full virksomhet med ikke mindre enn 66 lavbanesatellitter. Dette gir global dekning . Men systemet har en meget begrenset kapasitet, kun 2,4 kb/s pr bruker.
Molniya en mulighet
Med to til tre nye satellitter i den såkalte Molniya-banen ville man imidlertid kunne løse kommunikasjonsbehovet i nordområdene med kapasitet opp til flere 100 Mbit/s.
– Dette krever utvikling av ny teknologi. Kanadiske myndigheter har vist interesse, det samme har Norsk Romsenter. Men ingen penger foreløpig avsatt, og vi snakker derfor om løsninger som ligger noen år fremover i tid. Vi har likevel en doktorgradsstudie for konsepter for å dekke nordområdene med bredbåndskommunikasjon ved vårt institutt på NTNU, sier Gutteberg.
Wimax ved kysten
Vi har også behov for bredbåndskommunikasjon til mobile enheter i kystnære farvann.
– I den forbindelse er det interessant å se på WiMax-løsninger, sier professor Røste. - Det vil være nødvendig å ta i bruk 800 MHz båndet for å få ønsket rekkevidde opp mot 100 km, og det må tildeles et bredt frekvensbånd for god systemkapasitet. Høyere frekvenser vil gi lavere rekkevidde, og vil dermed være mindre interessante, sier han.
Han sier også at det er nødvendig med videre forskning omkring radiobølgers utbredelse i kystfarvann.
Kompetansen finnes
De to professorene er ikke i tvil om at det vil komme gode løsninger for kommunikasjonsbehovene i nordområdene.
– Spørsmålet er om vi skal sitte og vente på at løsningene kommer fra andre land, eller om vi skal gjøre som på 70 og 80-tallet, og sette inn nasjonale ressurser, utvikle egen teknologi, og på den måten danne grunnlaget for ny norsk industri?
– Vi håper det er mulig å få til det siste. Vi har god radioteknisk kompetanse ved flere av våre universiteter, til tross for knappe bevilgninger og etter hvert mange gråhårede professorer, sier de to.
Ressursnettverk
Norge har også tradisjoner på industrisiden. Selv om mange av de store lokomotivene, som foreksempel Nera Satcom, er utradert, finnes det overraskende mange mindre bedrifter som sysler med radioteknologi i en eller annen form.
– Dette faktum kom klart til syne da vi opprettet ressursnettverket RADIUS (RADio-based Innovations for Use in maritime and terrestrial Systems) på initiativ fra Norges forskningsråd i 2007. Her er fire universiteter, fem forskningsinstitutter og ikke mindre enn 29 industribedrifter med, i tillegg til offentlige etater og organisasjoner, sier Gutteberg, som er prosjektleder.
