Jeg vil anta at med anslagsvis 6500 omkomne, var det ca. 6000 som ikke kom
seg ut fra de to tårnene da de ble truffet av flyene den skjebnesvangre
tirsdagsmorgenen 11. september.
Hvis det ikke oppholdt seg usedvanlig mange nær de fire-fem etasjene hvor flyene kom inn, er det brannen som fulgte den nærmeste timen og manglende evakueringsmuligheter som tok så mange menneskeliv. Til sammenligning var det under 200 omkomne i Pentagon, som er et lavbygg. Det at de brennende tårnene ikke raste før etter en time, reddet mange menneskeliv. Men mitt spørsmål er: Hvorfor var det ikke på det nærmeste tomt for mennesker etter den timen, og hvorfor befant det seg såpass mange som ca. 300 brann- og politifolk i og rundt bygget? Noen måtte da ha fortalt dem at sjansene for sammenrasing økte etter som tiden gikk.
En norsk brannmann som har hospitert der over, har imidlertid
beskrevet en arbeidsmetodikk hos korpset i New York som skiller seg
vesentlig fra hva som er praksis i Norge: De løper inn i brannområdet
uten tanke på egen sikkerhet eller å sikre retrettmulighetene. Det er
muligens i erkjennelse av at sekundene teller og at høyhusene ikke gir
alternative fluktveier.
Resultatet av denne måten å drive
redningsarbeid på er også en “normal” dødsrate på 10 brannmenn i året!
Det at evakueringsmulighetene i World Trade Center var under enhver
kritikk, illustreres også av beretninger fra en ansatt som arbeidet i
39. etasje, flere etasjer under der hvor flyene kom inn. Vedkommende
fortalte at de måtte bruke trappene for å komme ut, og det tok ca. 30
minutter før han var ute på gaten og kunne komme vekk fra
bygningskomplekset. Det skulle tilsi at personer som befant seg høyere
oppe enn 80. etasje aldri kunne hatt muligheter til å evakuere i løpet
av en time ved en større brann. Og det var for to bygg hver på 100
etasjer!
Etter at det meste av røyken fra de to sammenraste tårnene har lagt seg,
er foreløpig status at fem av de nærmeste omkringliggende bygninger også har rast sammen, hvor den største er på 22 etasjer. I tillegg er 11 andre bygninger alvorlig skadet og står i fare for å rase sammen. Dette får det hele
til å virke som en god gammeldags bybrann fra middelalderen, hvor det
begynte å brenne i en ende av byen, og brannen stoppet ikke før alle
husene lå i aske, eller brannen ble stoppet av en elv eller bred gate.
For bypanleggere, arkitekter og ingeniører må det hele være et mareritt
og etisk dilemma for hvordan fremtidens bysamfunn skal se ut. Er det
riktig å bygge høyhus, hvor folk risikerer å bli fanget i de øvre
etasjene uten at det finnes noen evakueringsveier? Er det riktig å samle
25. 000 mennesker eller mer i ett enkelt bygg uten at alle kan evakueres
og komme i sikkerhet på 10-15 minutter? Skal brann i ett bygg føre til
at en hel bydel må stenges av som katastrofeområde?
Terrorister av ulike avskygninger gjør også at store menneskemengder og spesielle bygg blir terrormål i seg selv. Bør man egentlig prøve å unngå at for mange
mennesker samles på ett sted?
World Trade Center var ikke et spesielt gammelt bygningskompleks, bare
ca. 30 år. Men det at grunnleggende evakueringsmuligheter ignoreres og i
stedet erstattes med “sikker design”, er ikke godt nok hvis det finnes
andre alternativer. For oljeinstallasjoner, prosessanlegg etc. er det
ofte ikke tekniske alternativer, men det samles uansett ikke så mange
mennesker heller, hvis det er begrensede evakueringsmuligheter.
Jeg er redd vi i Norge ikke har mye å lære til amerikanerne om hvordan
byer skal bygges. Men vi kan lære av hendelser i andre land og tenke
over hvordan våre egne svært mye lavere høyhus skal sikres.
For min egen del har ikke terrordramaene 11. september gjort meg særlig
mer redd for å fly, men jeg kjenner fobien komme snikende ved tanken på
de høye etasjene i en skyskraper. Er det noen som har en fallskjerm å
låne bort?
Ola Sandbu, Asker
