INDUSTRI Det er nå akkurat fire år siden likestrømmen ble slått av i magnesiumfabrikken på Herøya. I disse årene har Norsk Hydro kjørt et omsmelteanlegg for magnesiumlegeringer med godt resultat mht. kvalitet og kapasitet for å betjene viktige kunder i bilindustrien. Innsatsen har vært bemerkelsesverdig, særlig med tanke på at anlegget ikke har hatt støtte fra en primærproduksjon. Saltsmelte som er et overskuddsprodukt fra magnesiumelektrolysen er nemlig en viktig produksjonsfaktor i omsmelting av magnesium med denne teknologien.
I år 2000 startet Norsk Hydro et omsmelteanlegg for magnesium i Kina (Xian), men bygd – etter det jeg vet – med mindre ovnsenheter og en mye enklere teknologi, som er svært bemanningskrevende og antagelig med et dårligere anlegg sett på bakgrunn av miljø og sikkerhet.
Likevel opplever anlegget i Norge nå konkurranse fra dette anlegget og andre omsmelteanlegg i Kina som gjør at de føler prispress og tap av markedsandeler. Konkurranse er greit så lenge det er under like vilkår, men når vi vet at Kina med mellom 1 og 2 milliarder mennesker ikke behøver å ta hensyn til internasjonale miljøavtaler (Kyoto) og slipper å tenke CO2-avgifter med mer, så blir saken en helt annen.
Dagens bilindustri har nærmest gjort seg avhengig av de lett omsmeltbare magnesiumlegeringene og vil derfor være avhengig av at en pålitelig omsmelter for magnesium finnes i markedet. Det er derfor et tankekors for meg at denne industrien nå forlater en trygg leverandør på grunn av en kanskje temporær prissenking?
Jeg tror at skal kineserene kunne følge opp kravene til kvalitet til metallet i bilindustrien, må også de investere i nytt utstyr, og da kan prisen bli en helt annen – særlig dersom man da er i en monopolsituasjon.
Slik kravene tradisjonelt var til renhet i magnesium legeringsystemene, er det viktig at omsmeltingen foregår i et rasjonelt og oversiktlig anlegg – helst i tilknytning til en primær elektrolyttisk produksjon av ren magnesium
Derfor håper jeg ledelsen i Norsk Hydro her har is i magen, og at myndighetene ser på problemet med ensidig avgiftsbelegging av norsk industri slik at anlegget på Herøya får tid til en ytterligere effektivisering og forbedrede driftsbetingelser. Vi er i ferd med å legge ned en dyrt ervervet norsk teknologi i over et halvt hundre år og kanskje sette magnesiumanvendelsen tilbake flere tiår teknologimessig sett.
Jan B.Rønhaug
Tekna-medlem
