Det var vårt andre julebord dette året, og stemningen var allerede raskt stigende.
Noen sang karaokelignende da vi spankulerte inn i hotellrestauranten. Polyesterballkjoler og litt for trange dresser kompletterte 80-tallsinteriøret.
– Der har vi jo ingeniørøkonomen, lød det skingrende fra et bord. Vi slo oss velvillig ned sammen med tidligere kolleger, og latteren plinget i glassene.
– Jeg drikker ikke i kveld, sa Andreas mens vi andre nøt hver vår kostbare konjakk.
– Du, av alle, drikker ikke? Du er nok ikke frisk, sa en av vennene.
– Han blir frisk snart, skal du se. Hvis den riktige medisinen kommer på bordet, sa jeg.
Snart skrudde festens usynlige gud, snakketøyets DJ, opp lydnivået ett hakk. Det var fôringstid. Røff ribbe og pirrende pinnekjøtt ble båret inn på dampende fat. Akevittglass smalt lett i bordene.
Det var da jeg la merke til det. Andreas satt med åpen munn, og han hadde åpnet den selv. Adventssikkel var på vei ned mot glassets kant.
– Jeg tror jeg tar ett glass likevel, sa han uten å se på meg. Medisinen var kommet. Det suste i lysekronene. Flasker svisjet rundt oss. Discolys blinket i glass.
Andreas drakk fra to akevittflasker. Øreflippene hans glødet mørkerødt. Senere kom jeg tilbake til bordet. Ingen Andreas var å se.
Da så jeg to bein som så vidt var synlig under bordet Jeg hørte klunking. Deretter kom en sterkt forfrisket ingeniørøkonom til syne.
– God jul, sa Andreas Ohm.
