Toten-entreprenør Magne Sveen mente Vegvesenet ga manglende opplysninger i
konkurransegrunnlaget for bygging av ny riksveg 4 på Hadeland. Dermed ble den reelle
sprengningsprisen feil og mye mer masse måtte transporteres, alt til ekstra kostnader for
entreprenøren.
Det var i desember 2012 at Statens vegvesen ville ha anbud på bygging av rundt
3,4 kilometer ny tofeltsveg med forbikjøringsfelt på riksveg 4 mellom Amundrudkrysset og almenningsdelet i Gran kommune (parsell Lygna sør). Det var en utførelsesentreprise etter enhetspriskontrakt, og det første av tre delprosjekter i det store prosjektet riksveg 4
Hadeland.
Anbud på 85,3 millioner
Firmaet Magne Sveen ga tilbud på rundt 85,3 milioner kroner eks. moms. Selskapet hadde laveste pris, og det ble inngått kontrakt i mars 2013.
I september 2013 innga Magne Sveen krav om endringsordre, og påberopte
seg mangler ved byggherrens leveranser. Sveen mente at det var gitt for dårlige
opplysninger. Konkurransegrunnlagets tall for areal og volum utgjorde basis for
Sveens prising av anbudet, men ute i terrenget måtte det sprenges et vesentlig større areal. Dermed ble sprengningsarbeidet dyrere enn forutsatt.
Sveen mente seg berettiget til korrigert sprengningspris og vederlag for endret massetransport. Statens vegvesen avviste kravet.
LES OGSÅ: Tidligere asfalt-partnere erfarte at det kan koste å være kausjonist
Måtte sprenge større areal
I juni 2014 meldte Sveen til Vegvesenet at grunnlaget for beregning av
sprengningspris var 24.000 m2 (som oppgitt i konkurransegrunnlaget), mens virkelig
areal var rundt 48.000 m2.
Virkelig volum var noe redusert. Uansett ble det etter Sveens beregninger en økt sprengningspris på 8,45 millioner kroner, og økt transport som følge av økt volumøkning på 2,4 millioner kroner.
Totalt fremmet Sveen et tilleggskrav på drøye 10,8 millioner kroner.
Retten nevner at det ikke er omtvistet at det var oppgitt feil areal på 24.000 m2
under «prosess 21.42 Rensk, nøyaktighetsklasse 2». Ved sluttoppgjøret var det enighet
om alle de andre postene.
Vant i tingretten
Unntaket var tilleggskravet på 10,8 millioner, og i januar 2016 ble saken brakt inn
for Gjøvik tingrett. Staten ved Samferdselsdepartementet var formell motpart i saken. Tingretten i Gjøvik avsa dom i februar 2017. Her ble Samferdselsdepartementet dømt til å betale nærmere 3,9 millioner kroner til Magne Sveen. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Samferdselsdepartementet anket saken. Og Magne Sveen anket kravets størrelse.
For Eidsivating lagmannsrett mente Samferdselsdepartementet at Magne Sveen
selv måtte bære riskoen for feil i kalkulasjon av tilbudet – og dermed selv må bære tapet. Samferdselsdepartementet mente at konkurransegrunnlaget ga Magne Sveen godt grunnlag for korrekt kalkulasjon av tilbudet.
Dessuten: Magne Sveen sin måte å kalkulere på var ikke egnet som grunnlag
for å inngi tilbud. Metoden som Magne Sveen brukte var ikke egnet til å identifisere
de faktiske kostnadene ved prosjektet, ifølge Samferdselsdepartementet.
Subsidiært mente departementet at Sveens beregning av kravet må bestrides. Det
er ikke fremlagt dokumentasjon for det påståtte tapet, og kravet må uansett nedjusteres
betraktelig.
LES OGSÅ: Tok ikke HMS på alvor - dømt til å betale 600.000 hver i foretaksbot etter dødsfall
Hvem har regnet riktig?
Samferdselsdepartementet hevdet dette: Når det gjelder tap i form av økte
transportkostnader er det ikke dokumentert at Magne Sveen har hatt en ytterligere
produksjon av økt volum ut over de 17.000 m3 som partene var enige om i totaloppgjøret.
De angivelige 19.000 m3 er ikke dokumentert ved innmåling og fremkommer ikke av
prosjektets masseregnskap.
Magne Sveen mente på sin side at Statens vegvesen har begått en prosjekteringsfeil, og dermed må bære risikoen for entreprenørens tap som følge av feilen.
På samme vis må uklarheter i konkurransegrunnlaget gå utover byggherren.
Sveen mente også at deres kalkulasjonsmåte er faglig forsvarlig.
Entreprenøren hevdet at feilen i konkurransegrunnlaget var en motiverende faktor
for at firmaet ga tilbudet.
Det var, etter firmaets syn, de feilaktige opplysningene som ble brukt direkte ved kalkulasjonen. Dette ga for høye paller, og for lave kostnader i kalkylen.
Ifølge Magne Sveen ble tilbudet dermed priset tilnærmet 11 millioner kroner
for lavt, og det er en betydelig del av den totale kontrakten. Sveen mente det var synbart for Statens vegvesen at konkurransegrunnlaget var feil, siden pallhøyde er en sentral faktor for beregning av pris på sprengning.
Ville ha 10,8 millioner
Sveen mente at merkostnadene ved sprenging er på 75 kroner per m3 , altså om lag
8,9 millioner kroner. Og i det store og hele ville Sveen ha «et beløp begrenset oppad til
kr. 10.858.536,- pluss mva.»
I denne saken var lagmannsretten – som det noen ganger hender - forsterket med
en ingeniør og en sivilingeniør som meddommere. Den forsterkede rett var enig med
Samferdselsdepartementet i at mengdeangivelsene i kontraktsgrunnlaget vesentlig er
korrekte.
Vi siterer fra dommen: «Lagmannsretten finner at den kalkulasjonsmetoden
som er benyttet av Magne Sveen AS ikke er forsvarlig som grunnlag for kalkulering av
enhetspriser ved sprengning. Ved å kalkulere med utgangspunkt i en gjennomsnittlig
pallhøyde, alene basert på oppgitt volum og areal (som endatil gjelder en annen prosess),
velger en å se helt bort fra de konkrete forhold. Magne Sveen AS’ sakkyndige vitne, NN
(Red. anm: Navnet er anonymisert her og senere), uttalte at entreprenøren må gjøre seg
betraktninger om forholdsmessig/prosentvis mengde ulike pallhøyder ved utarbeidelsen
av tilbudet. For å gjøre dette må entreprenøren, ifølge NN, se hen til «hvor fjellet ligger i
linja». Dette må etter lagmannsrettens syn gjøres med konkrete undersøkelser av
tverrprofiler (D-tegninger) og C-tegninger. Tegningene inngikk som del av
konkurransegrunnlaget, slik det fremgår av dokumentlisten, og Magne Sveen AS (v/NN)
har bekreftet at han hadde tilgang til disse tegningene.»
LES OGSÅ: Surt tap for Vegvesenet i rettstvist om dyrket mark for søte jordbær
Opplysningene var på plass
Retten mener det sentrale er dette: Konkurransegrunnlaget ga samlet sett de
opplysningene Magne Sveen trengte for å kalkulere tilbudet på en forsvarlig måte.
Og når det gjelder tilleggsvederlag for transport av masser til deponi: «Det er
gjort gjeldende at økt underboring grunnet mer flåsprengning enn forutsatt har medført
en volumøkning som kommer i tillegg til de 17.000 m3 partene er enige om og som
Magne Sveen AS har fått oppgjør for. Økt transport grunnet økt underboring er hevdet å
være en direkte konsekvens av at det ble gitt feil opplysninger i konkurransegrunnlaget.
Etter lagmannsrettens syn vil kontrakten kunne gi grunnlag for tilleggsvederlag
for faktisk massetransport til deponi, dersom det føres bevis for at slik transport faktisk
har funnet sted. Dette må gjelde uavhengig av hva som var årsaken til transporten.
Magne Sveen AS har søkt å redegjøre for transport av masser til deponi ut over de
17.000 m3 det er gitt vederlag for, uten at lagmannsretten kan se at slik transport er
sannsynliggjort.»
Dels er retten tvilende til beregningsmåten, og dels lar ikke transporten seg
dokumentere: «De påståtte massene fremgår verken av rapporter for innmåling
eller av prosjektets masseregnskap. I følge Magne Sveen skal den totale mengden
være kjørt til deponi, og lagmannsretten stiller seg undrende til at dette ikke lar seg dokumentere nærmere.»
Til dels sterk tvil på flere områder, der altså.
Så da gikk det slik: Samferdselsdepartementet vant saken fullt ut. Magne Sveen
fikk ikke en krone, men ble derimot dømt til å betale drøye 669.000 kroner i sakskostnader for tingretten, og litt over 826.000 kroner i tilsvarende kostnader for
lagmannsretten.
Dommen ble avgitt 4. juni 2018.
