– Jeg vet ikke helt. Hardnakkede rykter sier at det faktisk er vår feil, sa Gammel-Erik.
– Jeg nekter.
– Du vet at min gamle venn Johan F. jobber i Statsbygg. Han har vært med på å gjennomgå beregningene for mediemuseumsprosjektet, sa han.
– Og han er sikker i sin sak?
– Han er det. Og de andre som har sett på tallene.
Vår sardoniske konversasjon kom til en ende da ledelsen trommet sammen til møte. Vi var bøfler som ble pisket inn i det store møterommet. Noen snublet på vei inn og gikk over ende i søla. Andre tråkket ned smådyr som kom i veien for deres mektige kropper.
Vel inne var det vannhullet tørt. Det var ingen servering. Flaggene vaiet ikke. Det suste ikke i sivet.
– Det er alvorlige anklager som er blitt rettet mot oss de siste dagene. De berører ikke direkte vår faglige kompetanse. Vår hovedkompetanse hviler i vår ingeniørbakgrunn. Men beskyldningene kan i verste fall gjøre det vanskeligere for oss å få oppdrag. Få vil sette ut prosjekter til et selskap som gjør alvorlige regnefeil. Nå har jeg vært nødt til å engasjere eksperter til å gå gjennom tallene, tordnet Alfred A og nikket mot controlleren Kåre.
Det durte fra lysrørene.
– Det viser seg at regnefeilen faktisk er gjort her i huset. Noe har gått galt i beregningene av kostnadene knyttet til marmoren i museet. Jeg er ikke i stand til å se hva som har skjedd. Det er ikke en null for mye eller en tastefeil. Det virker som en logisk feil, en kortslutning, sa controlleren.
Gammel-Erik og jeg så på hverandre. Det var Andreas Ohm som hadde vært ansvarlig for den delen av prosjektet.
