Under et forsøk om bord på romstasjonen fant en av astronautene ut at han eller hun hadde en blodpropp i halspulsåren. Det er ikke offentliggjort hvem det dreide seg om, og når det skjedde.
I forsøket skulle astronauten skanne blodårene sine ved hjelp av ultralyd, for å lære mer om hvordan væsker i kroppen oppfører seg i vektløshet. Og det var altså under dette forsøket – og måneder ute i astronautens seks måneders lange opphold – at det viste seg at det var symptomer på en blodpropp som astronauten ikke selv hadde merket noe til enda, skriver space.com.
Det har så vidt man vet ikke skjedd før at en astronaut har opplevd noe lignende på et oppdrag, så det ble nødvendig å hente inn ekspertise utenfor NASAs vanlige legestab, skriver mediet videre.
Stephan Moll, som er professor på University of North Carolina og spesialist på blodpropper, ble hentet inn for å gi råd om hva astronauten nå skulle gjøre. Det var riktignok blodfortynnende medisin i førstehjelpsskrinet på ISS, men den var begrenset og skulle doseres veldig nøye.
Åpner for nye spørsmål
Norsk kjernekraft-satsing ble til kreftmedisin
Akkurat denne typen blodpropp krevde heldigvis ikke operasjon, men kunne behandles med nettopp blodfortynnende medisin. Moll satte derfor opp retningslinjer for hvordan injeksjonene skulle foregå, slik at det var nok til 40 dager, innen et forsyningsfartøy var framme med mer medisin.
Deretter kunne astronauten innta medisinen sin i pilleform i enda et par måneder under nøye kontroll fra legen på Jorden. Da han eller hun landet på Jorden etter sitt halve år på ISS, var det ikke behov for mer behandling, siden blodproppen var borte.
Heldigvis var det en blodpropp som astronauten selv kunne behandle, og heldigvis var det blodfortynnende medisin med om bord.
Men episoden har åpnet opp for en rekke spørsmål om hvordan medisinskapet skal være satt sammen fremover, hvis det nå skulle vise seg at man lettere får blodpropper i rommet enn på Jorden.
Utsetter batterieventyret – igjen
Denne artikkelen ble først publisert av Ingeniøren.dk.