Det beviste andre klasse ved Produktdesign på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) da de fikk i oppgave å utforme et datamaskinkabinett med plass til visse standardkomponenter. Rene linjer, smekre former og markert identitet preget studentenes løsningene.
De fikk åtte uker til å løse oppgaven. En av forutsetningene var at ekstrudert aluminium skulle benyttes til hovedkomponentene i boksen i tillegg til støpte plastdeler. Monteringen skulle være mulig for en liten, norsk produsent, og datamaskinen måtte utformes på en slik måte at den kunne plasseres godt synlig.
Fremtidens design
De ferdige modellene ble stilt ut på Stripa på Gløshaugen, der de har tiltrukket seg mange nysgjerrige. Felles for modellene er at de skiller seg kraftig ut fra dagens funksjonelle datamaskiner, som ofte er både kjedelige og identitetsløse å se på. Dagens maskiner kan ikke akkurat skryte på seg å være særlig pene. Et ormebol av ledninger ledsager harddiskenes bakre deler, som man prøver å gjemme bort under kontorpulten så godt det lar seg gjøre.
Men fremtiden er design, og studentene har – i tråd med oppgavens premisser – gjemt ledningskaoset inne i maskinen, eller latt dem utgjøre et visuelt element i maskinen. Former og linjer er bevisst benyttet for å skape identitet og appellere til de ulike målgruppene. – Vi har laget ting som er ment å skulle stå fremme uten å skjemme omgivelsene. Det private markedet vil bevege seg mer og mer i den retningen, tror studentene Ingvild Elseth og Carl André Nørstebø.
Begge hjernehalvdeler
De 16 studentene i klassen jobbet sammen to og to. I løpet av første etappe presenterte gruppene fem skisser hver med ulike, godt utarbeidede utkast. I samråd med 1. amanuensis og faglærer Jon Herman Rismoen gikk de videre med ett av utkastene, slik at resultatet ble åtte ferdige modeller. Tegningene ble sendt inn til Hydro Aluminium Profiler, som ga tilbakemelding på hvor egnet modellen var til produksjon, hva som eventuelt burde endres og på produksjonskostnader.
– Det var veldig gøy å jobbe nært opp til virkeligheten, oppsummerer Carl André Nørstebø. Ingvild Elseth forteller at de har fått veiledning fortløpende som har betydd mye. – Vi har også vært hverandres veiledere – det er et kreativt miljø her på studiet. Og med dette prosjektet har det vært spesielt mye engasjement både hos faglærer og studenter, sier hun.
– Dessuten har vi i dette prosjektet fått brukt alle sider av studiet – og begge hjernehalvdelene, konstaterer Carl André. Ingvild supplerer: – Her får vi lov til å være både ingeniører og formgivere.
Mangfoldig modell
De to har jobbet frem en modell som er tenkt inn i et restaurantkonsept, som en videreføring av internettkaféen. Ingvild ser for seg at den nærmest blir servert sammen med forretten, mens Carl André ser den mer for seg plassert i et diskré hjørne. De jobbet med å skape en liten og visuelt fleksibel maskin.
– Vi lekte med komponentene inni. Vi satte dem sammen på den mest plassbesparende måten og så tegnet vi en form rundt. Under utformingen la vi vekt på enkelhet og geometri, forklarer Carl André, og blir supplert av Ingvild:
– Da vi valgte vinkel-PC, tenkte vi på alle mulighetene for variasjon den ga: Firkant, trekant etc.
Begge trives utmerket i skjæringspunktet og koblingen mellom ingeniørfag og formgivingsfag, og ser frem til nye prosjekter fremover. Faglæreren deres er også positiv:
– Datamaskiner viste seg å være et tema som slo an og ga gode resultater, sier Jon Herman Rismoen.
– I stedet for å øve seg på å tegne en enkel aluminiumsprofil først, ble de kastet rett inn i et komplisert og dyrt prosjekt, noe som fungerte veldig bra. Balansegangen mellom den estetiske formgivingen og den tekniske utformingen er godt ivaretatt. Modellene har fått en skulpturell form utvendig og en logisk utforming innvendig.
