Statens vegvesen står ovenfor et vanskelig valg. Med et pennestrøk skal de nærmest rasere tjenestestrukturen. De skal legge ned trafikkstasjoner og de skal gjøre seg vanskeligere tilgjengelige for deg og meg. Men når Regionvegsjef og prosjektleder for «Framtidens Statens vegvesen», Kjell Inge Davik, forsøker å rettferdiggjøre hvorfor etaten bryter med samfunnsoppdraget og han gjør det under et dekke av trafikksikkerhet blir det hele nærmest parodisk.
I kronikken tar han hele æren for trafikksikkerhetsarbeidet i kongeriket og setter som forutsetning at veien til færre drepte er bedre kjøregårder for MC og mer rettferdige omgivelser i forhold til førerprøver. Men det Davik helt glemmer i sin tilnærming er de som faktisk har tatt oppgaven med å lære opp fremtidens sjåfører. De som hver eneste dag jobber med trafikksikkerhet og de som hver eneste dag arbeider med å endre holdningene til vordende bilførere. I kronikken glemmer han trafikklærerne og trafikkskolene. Han setter som premiss at bedre kjøregårder for MC – hvor en av øvelsene er å leie MCen mellom to punkter, og omgivelsene bilførerne skal testes i, før de får det lille rosa plastkortet til odel og eie, er premissgivende for trafikksikkerhet.
Når jeg leser det er det nesten så jeg tror at Davik ikke har vært sør for Verdens ende. For antakelig tror han at det hele slutter der og at han vil falle utfor kanten på den flate jorden der han vandrer.
I sin iver etter å fremsnakke trafikksikkerhet glemmer Davik i tillegg farene som lurer når Statens vegvesen nå skjærer bort tilbudene i distriktene. For som vanlig er det disse som rammes aller hardest i kampen som nå pågår. En kamp der økonomi skal balanseres mot tilgjengelighet og der offeret er trafikksikkerhet.
Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund (ATL) har advart Statens vegvesen. Først i vårt opprinnelige svar på den såkalte Capgemini-rapporten som Statens vegvesen nærmest har slukt rått, dernest i vårt svar på Statens vegvesens egen rapport. To rapporter som forøvrig helt er blottet for konsekvensanalyse og der kuttene er foreslått uten omsyn for samfunnsoppdrag eller samfunnskostnader.
I vårt svar har vi skissert samfunnskostnadene som kuttene innebærer – men enda viktigere har vi advart sterkt mot det som meget vel kan bli realiteten av kuttene. Nemlig at det popper opp skoler som tilbyr intensivkurs i nærheten av trafikkstasjonene, og som dermed bryter mot hele den norske tankegangen rundt trafikkopplæring som går på å bygge holdninger, erfaring og kunnskap. Og som dermed også vil være med på å øke ulykkene.
Og hva med likebehandlingen som Davik også er så opptatt av? Er det rettferdig at en 16-åring skal bruke en hel dag i reisevei for å avlegge en førerprøve på lett motorsykkel? Eller at en i videregående skole må ta en hel dag fri for å kjøre opp til klasse B? Og hva med kostnadene? Der de i sentrale strøk kan slippe unna med en trikkebillett, må de i distriktene i verste fall ut med flere tusen for å dekke reisekostnader og heldagsleie av kjøretøy til førerprøven. Hvor er tanken om likebehandling da?
Vi skjønner at Davik innbitt forsøker å forsvare kuttene. Men ved å kaste ut disse påstandene som han gjør i sin kronikk vil han raskt forstå at jorden ikke er flat men rund, når realitetene treffer han i bakhodet og manifesterer seg som tidenes største innsats for å redusere trafikksikkerheten i Norge.
