Norges (foreløpig) siste forskningsreaktorsjef Ole Christen Reistad sa nylig i et intervju med TU at det er meningsløst å snakke om kjernekraft i Norge (krever abonnement). Vi som forening motstrider dette, da vi står overfor klima- og naturutfordringer og store energiutfordringer når samfunnet skal elektrifiseres.
Klimautfordringene alene er vriene nok til at vi ikke bør legge bort mulige løsninger før de er grundig vurdert. For hvis man skal løse en vanskelig utfordring, bør man starte med brainstorming der man legger alle mulige ideer på bordet, og hvis man ikke gjør det, ender man fort opp med et dårlig valg.
Vi trenger ikke se lengre enn til Svalbard, der regjeringen fikk et konsulentselskap til å finne erstatninger for kullkraftverket sitt. Kjernekraft ble ikke ikke en gang vurdert, og planen er nå å fyre fossilt. Fossilt i Arktis. Noen diskuterer å blande inn vindmølleammoniakk i fremtiden, hvilket får oss til å måpe, med tanke på det store energitapet både i produksjon og utnyttelse. (Ammoniakk kommer nok til å være nyttig der det ikke er andre alternativer som ved langtransport til havs, men bør altså brukes med omhu).
Et annet eksempel er Tysklands nedstenging av kjernekraft, som har blitt kritisert på grunn av kostnader og klimahensyn.
Alle energiformer har ulemper
Poenget er, vi må diskutere alle mulige løsninger helt til vi finner svaret. Ellers risikerer vi en suboptimal løsning. Alle energiformer har ulemper, og det er lett å snakke om ulempene man selv ser.
Alternativet til kjernekraft ser ut til å være vindkraft, men vindkraft på land er særs upopulært. Lønnsomheten til norsk havvind kan diskuteres, og det er vanskelig å se for seg at strøm fra norske Nordsjø-vindturbiner vil være verdt mye når det også blåser friskt rundt de britiske, danske, nederlandske og svenske turbinene.
Ingen quick fix
Likevel har Reistad rett i at kjernekraft ikke er en quick fix for problemene vi står i nå, og en slik quick fix finnes kanskje heller ikke. Når visse land har kjørt en feilslått politikk i flere tiår, tar det også tid å rette det opp.
Dog er det noen ting vi kan gjøre som vil ha litt raskere effekt, norske politikere kan for eksempel legge press på sine tyske kollegaer slik at de ikke stenger de siste kjernekraftverkene sine. Det kan gjøres ved offentlig å kritisere dem, ved å justere gassfakturaen eller gassventilene.
Samtidig kan Norge med Oljefondet investere i utenlandsk kjernekraft som nå planlegges i stor stil i Storbritannia og Polen. Eller i Sverige, som Reistad hinter til. For norsk kjernekraft trenger ikke nødvendigvis å ligge på norsk jord. Kjernekraft i våre naboland kan snu effekten av utenlandskabler til å bli noe som reduserer strømprisene. Da kan Norge bidra som eier og importere strømmen, som vi allerede gjør av og til med finsk og svensk kjernekraft.
Kompetansen er her
Reistad har nok et poeng når det kommer til manglende norsk kompetanse og den regulatoriske situasjonen i Norge. Men vi starter heldigvis ikke på bar bakke. Vi har kompetanse fra det tidligere forskningsmiljøet ved Institutt for energiteknikk (IFE), og så har vi supergod kompetanse på avanserte installasjoner innen alt fra rørsveising til betong og armering, regulativer og tilsyn gjennom den norske petroleumsvirksomheten. Vi har petroleumsloven, petroleumstilsynet og en fremoverlent bransje som vet hvordan man skal bygge og drifte noe av det mest krevende som finnes, nemlig store oljeinstallasjoner i et av verdens tøffeste havområder.
Så slike regulatoriske endringer, offentlige endringer og kompetanseendringer er noe vi kan håndtere, og det er ikke selvsagt at dette skal ta så lang tid. Det handler også om hvor mye vi vil dette. Og så hjelper det på motivasjonen at både Sverige og Frankrike klarte å bygge kjernekraft utrolig raskt på 70- og 80-tallet. Da bør det kanskje være mulig for Norge 40–50 år senere.
Vi forstår godt at Reistad har møtt på utfordringer når han og dyktige kollegaer skulle forske på kraftig teknologi som norske politikere jevnt over har vært uinteressert i, når norske strålingskrav er særs strenge, når det ikke er politisk korrekt å sende brukt brensel til ekspertland eller å ta vare på denne fremtidige ressursen.
Fem konkrete forslag
Statlige organisasjoner kan bevege seg sakte, så kanskje bør vi opprette et målrettet og optimalisert organ som tilrettelegger for drift av kjernekraftverk, som supplement til for eksempel Direktoratet for strålingsvern og atomsikkerhet (DSA). Litt som forrige regjering gjorde med Nye Veier og Vegvesenet. Vi kan også se på hvor raskt Norge gikk fra å ikke kunne mye om oljeplattformer til å bli eksperter på offshore oljeutvinning – eller hvordan Sverige med et kjerneteam på seks personer klarte å bygge 12 reaktorer på 15 år.
Her er det gamle kinesiske ordtaket nyttig: Det beste tidspunktet å plante et tre var for tjue år siden. Det nest beste er nå.
La oss komme igang med å:
- påvirke Tyskland slik at de ikke stenger kjernekraftverkene sine
- hjelpe naboland med å finansiere kjernekraft og eventuelt få strømgarantier i retur
- begynne å forbedre norsk kompetanse, offentlige institusjoner og reglement med hjelp av naboland
- utrede små, modulære kraftverk basert på velprøvd 3. generasjons teknologi i Norge
- forske på 4. generasjonsreaktorer inkludert thorium
Det vil i hvert fall være dumt å stå her om tjue år og spørre seg hvorfor treet ikke ble planta i 2022…
Kanadisk kjernekraftindustri: Vil gi teknologihjelp til norsk kjernekraft
