250 kjernekraftverk, med en effekt tilsvarende minst 30 ganger norsk forbruk, planlegges i verden i dag. Selv tyskerne har skiftet mening om kjernekraften. Her hjemme mener vi småkraftverk med 1 MW effekt skal løse strømbehovet.
Jeg vil ikke ta kampen for å endre norsk kjernekraftpolitikk. Til det er livet for kort. Det er likevel fristende å minne om at verdens økte etterspørsel etter strøm først og fremst planlegges dekket av nye kullkraftverk – og av kjernekraft. Selv kraftbalansen i Norden er reddet av storstilt finsk kjernekraftsatsing.
Norske energimiljøer har mye å være stolte av. Vi bygde vannkraften i en tid da dette ga grunnlag for industribygging i landet. Vi har utviklet våre olje og gassressurser uten å bli en bananrepublikk. Og vi har spennende miljøer innen for eksempel solcelleteknologi.
Likevel er det fare for at gamle holdninger nå stopper oss fra å gjøre det riktige i et globalt perspektiv. Det er vel og bra å bygge ut noen nye bekker rundt omkring, eller å investere milliarder i å rense den type kraftverk andre land ser som ”svært rene”. Om ikke annet gir det oss god samvittighet.
Noen har, slik som de som sto bak vannkraftepoken, oljealderen, eller solselskapet REC, større vyer. Forkjempere for å utnytte Norges thoriumforekomster til ny kjernekraftproduksjon har i mange år talt for døve ører. Nå hører flere etter. For skal en bygge kjernekraft, er det tross alt bedre å gjøre det med minst mulig risiko og minst mulige utslipp.
Om thorium blir Norges neste store industri, skal ikke jeg spå. Men at vi energipolitisk snart må diskutere andre ting enn tidspunktet for når rensing av CO2 fra et gasskraftverk skal på plass, og hva som er maksimal størrelse på småkraftverk, er helt klart. I vår egen andedam kan disse diskusjonene være behagelige. Men i et større perspektiv bidrar de lite.
