DET ER FOR tiden sterkt fokus på evnen til nyskaping i Norge, og hvordan næringslivet kan videreutvikles og nye bedrifter skapes. Det er forventinger om at forskningsmiljøene, og spesielt universitetene, i større grad enn i dag skal bidra med ny kunnskap og teknologi som kan medvirke til økt innovasjonsevne i Norge.
Mye av æren for suksessen til vekstkraftige regioner, som for eksempel Silicon Valley i USA, er nettopp tillagt forskningsmiljøene ved regionens universiteter. Det er imidlertid vanskelig å kopiere slike suksesser, og det ser ikke ut til å finnes noen allmenn oppskrift for en effektiv teknologioverføring mellom universiteter og næringsliv.
Patentering
De norske universitetene har nylig blitt tillagt et større ansvar for teknologioverføring og har fått ett nytt virkemiddel i den forbindelse. De kommersielle rettighetene til patenterbare oppfinnelser utviklet ved norske bedrifter, tilhører i følge loven om arbeidstakeroppfinnelser arbeidsgiver.
Fram til 2002 var det et unntak for ansatte ved norske universiteter og høyskoler, hvor eiendomsretten tilhørte den enkelte forsker. Nå er dette endret, og rettigheten til patenterbare oppfinnelser tilfaller universitetene. For å håndtere patenterbare oppfinnelser, er det ved de norske universitetene etablert teknologioverføringskontorer. Deres funksjon begynner nå å ta form.
Den lovgivning man nå har fått i Norge er sterkt inspirert fra USA, hvor man siden 1980 har høstet erfaringer med en tilsvarende lovgivning. Her vil noen universiteter si at TTO (Technology Transfer Office) fungerer utmerket, mens andre vil hevde at dette har vært mindre vellykket. Det sentrale blir hvordan suksess måles og hvilket budskap som blir kommunisert ved institusjonene.
To modeller
Det er i prinsippet to tilnærminger for hvordan et TTO opererer i forhold til patentering av forskernes oppfinnelser. Den ene kan vi kalle forretningsbasert modell og den andre en servicebasert modell. Hvis man følger forretningsbasert modell, vil TTO vurdere hver enkelt oppfinnelse fra et bedriftsøkonomisk perspektiv. Det vurderes om det kan være økonomisk lønnsomt å patentere og lisensiere den aktuelle oppfinnelsen.
Å patentere og vedlikeholde et patent i mange land kan etter hvert komme opp i betydelige beløp. Dersom man følger en forretingsbasert modell, skal disse kostnadene hentes inn gjennom lisensinntekter. Patentet må dermed bety et konkurransefortrinn som lisenstaker, det vil si industrien, er villig til å betale for. Hvis man på den andre siden følger servicebasert modell, vil TTO fungere som et patentkontor som hjelper forskerne med å få patentert sine ideer. Det gjøres kun en vurdering av nyhetsgrad i oppfinnelsen og patentsøknad sendes dersom oppfinnelsen er patenterbar.
De nystartede TTO-ene ved norske universiteter må ha et klart forhold til hvilken av disse modellene som følges ved patentering av oppfinnelser. Dette må kommunisere tydelig både internt og eksternt. Hvis en forretningsbasert modell følges, mens forskerne forventer en servicebasert modell, vil skuffelsen bli stor når innmeldte oppfinnelser ikke blir patentert. Da kan holdningen fort bli at TTO ikke gjør jobben, og motivasjonen for senere samarbeid avta. I tillegg kan det å ta patent på svært få oppfinnelser gi universitetetsledelse og styresmakter inntrykk av at TTO er lite produktivt. Hvis man på den andre siden følger servicebasert modell, mens forskerne og universitetsledelsen tror man følger en forretningsbasert modell, kan det også bli problemer. Ved å ta patent på alle oppfinnelser blir kanskje forskerne fornøyd, men kostnadene kan løpe løpsk uten at det kommer konkrete resultater. Alle involverte parter må derfor være kjent med hvilken modell som følges og være innforstått med konsekvensene.
Tålmodighet er viktig
Så langt ser universitetene i Norge etter vår mening ut til å håndtere lovendringen profesjonelt. Det viktigste er å ha et realistisk forhold til inntektspotensialet fra slike patenter. Ett av de mest suksessfulle amerikanske universitetene som følger en forretningsbasert modell er Stanford University. Her har de gjennom 30 år tatt 5200 patenter og i følge dem selv har de hatt kun en skikkelig fulltreffer. Professorene Herbert Boyer ved University of California San Francisco (UCSF) og Stanley Cohen ved Stanford University tok patent på teknikken for å klone DNA. Dette la grunnlaget for etablering av selskapet Genentech og inntektene for universitetene var over 30 millioner dollar årlig. I følge UCSF og Stanford selv hadde de flaks. Selv med mindre ambisjoner enn dette, viser statistikken at kun en liten brøkdel av patentene ved amerikanske universiteter leder til inntekter av betydning. De norske miljøene bør være tålmodige, men med tiden vil det dukke opp gullegg også her.
Det må imidlertid tillegges at hvis det ønskes økt teknologioverføring og kommersiell utnyttelse av forskningsresultater, vil den nye lovendringen antakelig ha større symbolverdi enn reell effekt. Veien fra patentering til et produkt er på markedet er lang. Mange gode krefter må bidra for å lykkes med denne prosessen, og et profesjonelt TTO vil bare kunne gi et lite bidrag. I tillegg er det bare en liten andel av forskningsresultater innenfor få utvalgte fagområder som er patenterbare. Erfaringene fra USA tilsier at bare en brøkdel av disse igjen gir grunnlag for lisenser. Et teknologioverføringskontor i ordets rette forstand burde bruke en liten andel av sine ressurser på patenterbare oppfinnelser og i stor grad fokusere på å formidle alle forskningsresultater som har nytteverdi, slik at de kommer til anvendelse i eksisterende og nytt norsk næringsliv.
