MILJØ Vi sitter på berget i nord med naturressurser og ren energi opp etter ørene. Vi har blant verdens høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger og en positiv handelsbalanse. Vi har lave renter og lav inflasjon. Likevel skriker vi etter lave strømpriser samtidig som vi ikke ønsker å selge kraft til Europa. På toppen av det hele ønsker vi å gå foran som en ledende miljønasjon. Det lukter av dobbeltmoral.
FNs klimapanel har klart uttrykt at global oppvarming er vår tids største trussel. Målet følger da naturlig – reduser utslippene av CO 2. Vi slår oss på brystet og mener vi er en miljøvennlig nasjon, til tross for at vi har høyere vannforbruk per innbygger enn noe annet land i verden og er verdens tredje største oljeeksportør. Men vi vil så gjerne være gode, og ønsker like gjerne at Norge skal ta lederrollen som verdens miljønasjon. Vi ønsker å presse miljøfiendtlig produksjon til å fornye seg, produsere mindre og ta i bruk alternativ energi. Men vårt edle engasjement har en klar grense.
Hvis strømprisen på grunn av knapphet på kraft og økt eksport til Europa kryper opp mot 80 øre per kilowattime, vil vi ikke lenger være med på leken. Da krever vi pristak, eksportstopp eller begge deler. Vi roper ut om det usosiale ved den høye strømprisen, som gjør at gamlemor må fryse. Vi viser med andre ord resignasjon ved første tegn til direkte omstilling. En høyere strømpris kan være dramatisk nok for mange og må selvfølgelig møtes med andre former for sosial omfordeling, spesielt fordi vi her i nord er helt avhengige av et visst forbruk til oppvarming for å overleve. Men for de fleste av oss medfører økte strømpriser enten en fremtvunget reduksjon i forbruk eller en noe slankere lommebok. Bruk av strømpris som verktøy for omfordeling er derfor en lite sosial måte å løse en strømkrise på.
Norge vil så gjerne være miljønasjon, så lenge vi slipper å møte omstilling. Dette vil være vanskelig i det lange løp. Vi oppe på olje- og energiberget står fryktelig snart foran et veivalg mellom særnorsk egoisme eller høyere strømpriser og omstruktureringer. En av konsekvensene av internasjonale avtaler som Kyoto, en avtale vi har omfavnet og talt varmt om i internasjonal sammenheng, er at miljøkostnader i større grad blir belastet forbrukerne. Dette kommer til å skape en sterk etterspørsel etter ren, norsk kraft. Hvor lenge kan norske forbrukere fortsette leken i energiparadiset når Europas storindustri åpner lommebøkene for å redusere sine betydelige utslipp? Det kommer nemlig en dag når selv vi må legge arrogansen under stabburet og innse at selv om vi har ren energi, er det absolutt ingenting som taler for at vi skal bruke alt selv. Å gå foran som miljønasjon og samtidig nekte salg av ren energi er i beste fall dobbeltmoralsk.
Lars Molden
Student, master i politikk og økonomi, Handelshøyskolen BI
