OFFSHORE: I Teknisk Ukeblad nr. 3607, side 22 hevder Jon Bingen, direktør for Nosiss, at det «er vanskelig å se hva som er StatoilHydro og hva som er Petoro», at det kan settes likhetstegn mellom den norske stat og StatoilHydro, slik at samarbeidet med Gazprom kan bli å invitere russerne inn i Finansdepartementet.
Bingens bastante utsagn avslører en påfallende dårlig innsikt i norsk petroleumsvirksomhet. For det første er skillet mellom StatoilHydro og Petoro tydelig; Petoro forvalter andeler av Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE), en deltakelse i et antall olje- og gassfelt, der staten mot å bære en avtalt andel av kostnadene mottar den samme andel av brutto inntekter. Opplegget er transparent og kontantstrømmen oversiktlig.
StatoilHydro er et børsnotert olje- og gasselskap med virksomhet i mange land, også i Russland. Selskapet betaler inntektsskatt til den norske stat av overskuddet på sin samlede virksomhet, men virksomheten på norsk sokkel er underlagt et særskilt skatteregime, med en særskatt på 50 prosent av overskuddet, uten adgang til å trekke fra kostnader i andre land eller på det norske fastland. Størstedelen av statens petroleumsinntekter kommer fra SDØE og særskatten.
Så vidt vites har det ikke vært på tale å la Petoro delta på Shtokman eller å utvide det norske petroleumsskatteregimet til den russiske del av Barentshavet. I den utstrekning deltakelsen i Shtokman skulle medføre betydelige økonomiske tap, vil StatoilHydros overskudd kunne avta, og dermed innbetalingen av selskapsskatt og eventuelt dividende. Virkningen på den norske stats inntekter ville likevel bli begrenset, og utsagnet om å slippe russerne inn i statskassen synes misforstått; det har ikke vært aktuelt å la den norske stat delta i finansieringen av Shtokman.
Øystein Noreng
Professor
Handelshøyskolen BI
