I de siste dagene av juli kom nyheten om at forskere hadde funnet en helt ny type produksjon av oksygen (O2) i dyphavene som ikke kom fra planters fotosyntese. Dette skulle ha skjedd i det svarte dypet der lys ikke trenger ned, og fenomenet ble døpt «dark oxygen». Hypotesen var at O2 kom fra klumper av havbunnsmineraler som ligger som strødde poteter på flat havbunn. De har jo mineraler som kan brukes i batterier. Kanskje de fungerer som batterier selv og skaper O2 kjemisk?
Svakheter og misforståelser
Det var en rekke opplagte svakheter ved undersøkelsen, og rapporten om det i Nature var nøktern. Forskerne bak den var imidlertid mildt sagt mindre nøkterne i intervjuer, og motstanderne av havbunnsvirksomhet blåste det opp til store høyder. Nå kan selvfølgelig intervjuerne ha sitert forskerne feil, men uansett, inntrykket var det Teknisk Ukeblad skrev i ingressen om saken 23.juli: «De metallrike klumpene kan være viktige for oksygennivået i dyphavet, ifølge en fersk studie fra det skotske havforskningsinstituttet».
Det er altså ikke tilfellet. Bruken av flere figurer i rapporten gir et etterlatt inntrykk som får selv erfarne biologer/realister til å misforstå. Se fig.1A.
Figurenes form viser akkumulert oksygenproduksjon over to døgn og folk flest tror dette er en produksjon som fortsetter videre etter de to døgnene. Utflatingen av kurvene betyr imidlertid at produksjonen stopper opp. Jeg har derfor skjønnsmessig tatt ut fire av testene
fra figur 1A og laget en figur 2 som burde vært brukt i dokumentet «Produsert O2 (µmol/l) pr kammer og tidsenhet». Den viser hvordan produksjonen øker raskt, men faller mot null etter en dag eller to. Figur 2 viser at de fleste prøvene har et tydelig hopp i de første to timene. Økningen i produksjonen av O2 kommer som følge av omrøring av sedimentet da prøvetakeren traff bunnen. Det viser at produksjonen av O2 ikke foregår hele tiden, men er en konsekvens av prøvetakingen.
Skottenes historie er riktig når de skriver at «oksygeninnholdet i slike eksperimenter normalt vil synke over tid. Mikroorganismer bruker oksygen, og det blir ikke dannet noe nytt. Dette forteller om aktiviteten blant mikroorganismer på havbunnen.»
Men så fortsetter de: «Men i eksperimentene fra 2013 skjedde det motsatte. Oksygeninnholdet økte over tid.» Som figur 2 viser, økte ikke oksygenet «over tid», men kun et par timer for så å falle til null i økning.
Brikkene faller på plass
Nå har et forskerteam (Clarke et al.) fra The Metals Company som delvis finansierte oksygenrapportens tokt, utarbeidet en kommentar til denne. Der faller flere brikker på plass når det gjelder figurene over og i skottenes historie. Clarke et al. viser at utstyret var i orden, men det ble brukt feil.
I sitt sammendrag oppsummerer de at Sweetman et al. hevder å ha to hovedlinjer med bevis for å dokumentere produksjonen av mørkt oksygen:
- Produksjon fra noduler som er til stede i kamrene på bunnen.
- Produksjon under ex situ (på lab) kjerneforsøk.
Dataene de utelater fra sin studie, ugyldiggjør begge bevislinjene. De utelater og rapporterer selektivt relevante metadata og data fra en tidligere publisert studie.
De nevner ikke ytterligere eksperimenter utført som en del av sin egen studie som viser at O2 økte i kamre som ikke inneholdt noen noduler. Videre utelater de kunnskap om konsentrasjonen av O2 i bunnvannet i området og at startkonsentrasjonene for O2 i deres ex-situ kjerneforsøk ikke er representative for bunnvannet i området. Med disse påståtte bevisene ugyldiggjort er det ikke mulig å støtte hypotesen om at noduler kan produsere O2 på havbunnen.
Kunnskap og logisk sans
I debatten om dyphavsmineraler må vi heve hodet til alt det vi tross alt vet om havene og hva den kunnskapen bør bety for den logiske tilnærmingen til slike saker/nye rapporter. Særlig ledere i forskningsverden bør ha med seg den overordnede kunnskapen kombinert med logisk sans til neste overraskende spørsmål fra mediene:
- Det er en overveldende konsensus blant forskere basert på at dyphavsøkosystemer utgjør et oksygensluk. Det er ikke forhøyet oksygeninnhold i de deler av dyphavsområdene der disse mineralene er.
- Testingen viser at produksjonen av O2 avtar etter to døgn. Altså er dette ingen prosess som kan bety noe for konsentrasjonen av O2 i vannmassene totalt sett og er antagelig for svak, ustabil og vilkårlig til å gi et stabilt grunnlag for spesielle arter. Forskerne fant da heller ingen spesielle arter/samfunn der de satte ned sine undersøkelsesbokser på størrelse med skoesker.
- Oksygenkonsentrasjonen i havdypene er avhengig av havstrømmer som virkelig betyr noe for gjennomsnittsnivåene. For eksempel er kaldt vann fra Nordpolen med mye O2 tyngre enn varmere vann og går derfor ned i dypene og sikrer O2 der på et helt annet nivå enn denne undersøkelsen påviser.
Men nå kan vi la ideen om «mørk oksygen» forsvinne i dypet …
