Andreas Ohm så vantro på meg gjennom promilledisen.
– Han er full. Da kommer sannheten fram, sa jeg mens Bon Jovis sviske "Livin' On A Prayer" smalt mellom veggene.
– Men hva betyr dette? Vil han bli kvitt deg også nå?
– Jeg vet sannelig ikke.
– Det nytter vel ikke å be ham skjerpe seg, sa ingeniørøkonomen og ristet på skulderputene.
Vi avgjorde at det riktige neste steget å ta var mot baren. Der bunkret vi gin & tonic, den ultimate julebordsdrinken, og lepjet i oss to strake hver. Frankie Goes To Hollywoods "Relax" kom på et betimelig tidspunkt.
Jeg slakket litt på det rosa magebeltet.
Da kom Hjalmar Johansen vuggende. Han hadde det karakteristiske ribbeblikket, fylt av stigende kolesterolnivå og bankende blodtrykk.
– Ugh, sa han.
– Du må ikke spise så mye. Da blir det ikke plass til drikke, sa jeg.
– God plass her. Men hva sier ledelsen til tilbudet mitt om å slutte frivillig?
Klinelåten "Against All Odds" smøg seg utover det pastellkolorerte dansegulvet. Det suste sterkt i ørene mine.
– Hrrm. Direktøren nekter, sa jeg.
Hjalmar sperret opp øynene så brått at jeg trodde han så mannen med ljåen. Det viste seg å være unge Carl. Han hadde sikkel på haka, og røsten lød som en sliten fyrstikk i antenningsøyeblikket.
– Hjalmar skal ikke slutte, snerret han og vendte seg mot Andreas Ohm.
– Det er din jobb å si opp en person. Og du skal kvitte deg med ham, sa han.
Han pekte på meg.
