For det var en øy der den nye E6-parsellen fra Svingenskogen til Svinesund går. Den dukket opp av havet for ca. 10.000 år siden. Tusen år senere ble den beboelig, og arkeologene registrerte 43 større boplasser der vegen nå går, 15 av dem ble grundig undersøkt gjennom tre somre. Boplassene lå i strandkanten i et belte som nå befinner seg 20 til 70 meter over havet.
- Med tre sesonger fra april til september og 32 millioner kroner fra utbyggeren til disposisjon kan man ikke undersøke alle. Som i samfunnsvitenskapen ellers må det gjøres et utvalg. Vi fulgte en bevisst strategi med klare problemstillinger og fikk mange av svarene vi var ute etter, sier Glørstad til Våre Veger.
3.300 gjenstander høres ut som en riktig god fangst. Det mest spektakulære funnet var en bearbeidet fossil musling. For ca. 7.500 år siden formet et steinaldermenneske denne til et kvinnelig hofteparti, et fruktbarhetssymbol som ikke har noen paralleller.
- Et artig funn som fikk mye medieomtale. Alle de andre gjenstandene er vanlige og kjente funn. Mediene fokuserer på det oppsiktsvekkende - eldst, størst eller først gir oppslag. Det er jo fint å komme i fokus, men det viktigste ved slike prosjekter er for oss å finne allmenne trender. Som i sosiologien vil vi vite hvordan folk har levd ved å relatere til andre funn andre steder i Norden. Det finnes ingen andre kilder til å forstå samfunnslivet den gang. Gjennom systematisk graving i ruter og lag har vi forsøkt å forstå boplassenes organisering. Det er første gang at bruken av større og mindre boplasser fra steinalderen er undersøkt. Informasjon om ildsteder, avfallsdynger, verksted etc. kan gi forståelse av dagliglivet.
Gode liv
På Svinesundøya levde folk midt i matfatet med rik tilgang på fisk og vilt. Antakelig levde de gode og spennende liv der lite tid trengtes for å finne mat. Før menneskene begynte med det langt mer slitsomme jordbruket, organiserte de seg på helt andre måter, kanskje etter en slags urkommunistisk samfunnsmodell. Vi har både undersøkt små boplasser til vinteropphold, ”familier i blokkleiligheter”, og store boplasser på opptil 10.000 kvadratmeter der menneskene samlet seg for å sladre, slåss og feste. Samlinger i store bosettinger om sommeren var viktig for sosial reproduksjon. Da valgte de steder med mye mat, som på Svinesundøya. Bunnefjorden, Sande, Svelvikstrømmen og Brunlanes er andre steder ved Oslofjorden med spesielt rike spor fra steinalderen, sier Håkon Glørstad, som er tilknyttet Universitetets kulturhistoriske museer i Oslo.
- Et greit samarbeid med Statens vegvesen?
- Vegvesenet er en profesjonell utbygger med stor forståelse for ulike interesser og hensyn, også det å ta vare på kulturhistorien. Store, profesjonelle tiltakshavere har gode rutiner for slikt. Samarbeidet har vært veldig godt for å få til dette, som prosjektleder hadde jeg mye kontakt med Vegvesenet i et eget forum for planlegging. Syv traseer var aktuelle, og Samferdselsdepartementet valgte den som gikk hardest ut over steinalderboplasser som vi hadde funnet i forundersøkelsene. 32 millioner kroner av et vegprosjekt til nærmere milliarden er ikke mye.
Vårt ønske er at slike utgravninger skal være mest mulig enkle og hensiktsmessige. Gravemaskin er vanligere enn teskje! Det går for smått å grave for hånd for å finne strukturer, er man interessert i å finne mange gjenstander passer selvsagt ikke gravemaskinen. Vi har fått veldig god uttelling og sikret viktig materiale for å forstå steinalderen ved Oslofjorden. Materialet er digitalisert og dermed tilgjengelig både for forskere og for publikum. Men særlig lenger kommer vi altså ikke, dessverre. Det er meget hard kamp om midlene til historisk forskning. Beklageligvis er man ikke særlig opptatt av forskning om steinalderen til tross for at tidsepoken utgjør 68 prosent av menneskenes historie i landet. Steinalderen er en av våre viktigste kilder til et annerledes og fremmed Norge. Steinalderen er en unik lærebok i generell samfunnsutvikling som kan berike samfunnsvitenskapen og sette vår egen tid i perspektiv.
Tause kilder
- Et minus at det er vegprosjekter og ikke forskere som initierer utgravningsprosjekter?
- Jeg vil heller legge vekt på at vi på denne måten kan få undersøkt områder som ingen har interessert seg for. Fram til andre verdenskrig dro arkeologene på ekspedisjoner. Nå må det graves der samfunnsutbyggingen truer med å ødelegge fornminner. Men det er en ulempe med dette, at alle arkeologiske ressurser i praksis bindes opp. Vi blir ikke frustrert av forvaltningsinitierte undersøkelser etter Kulturminneloven. Det frustrerende er at informasjonsmengdene ikke blir utnyttet, det blir bare museets arv og kapital. Nesten alle jobber for å bevare og sikre, veldig få kan forske og formidle ny viten, og det er synd.
Vi skulle gjerne hatt midler slik at vi kan virkeliggjøre kulturarven for samtiden etter et prosjekt som dette ved Svinesund. Da ser folk flest også nytten av dette arbeidet. Nå får vi ikke effekten av det å investere i å grave. Å få tause kilder til å tale krever mye arbeid, sier arkeolog Håkon Glørstad.
Langhus fra senneolitikum (2400 f.Kr.) funnet på Stensrød, Svinesund. Huset var bygget ved at reisverket ble gravd ned i bakken for feste. Der stolpene engang sto er det satt opp lekter, for å gi inntrykk av husets størrelse og fasong (foto Håkon Glørstad).
