Problemet, som det ikke er noen vei utenom, er at kostnadene er svært høye, installasjonene blir av formidabel størrelse, og dagens teknologi er svært energikrevende i seg selv.
Resultatet er skuffende lite strøm for gassen som går med. Kostnadsestimatene varierer, men en dobling av kraftprisen er sannsynlig. Allikevel er ikke bildet helsvart. Utvikling av ny teknologi kan redusere kostnadene med 30-50% innen en tiårsperiode.
En slik kostnadsreduksjon kommer ikke gratis. Teknologiutvikling i denne skalaen koster mer jo nærmere fullskala man kommer. Forskningsrådet har hittil bevilget mer enn 200 mill. kr. til slike prosjekter, både grunnleggende og industrielle, siden år 2000. I tråd med det professor Bolland ved NTNU sier, er det en rekke mulige teknologier som kan benyttes, men det er ikke åpenlyst hvilken som bør prioriteres. Forskningsrådet satser derfor på å støtte flere mulige teknologier. Eksempler på store prosjekter er AZEP (Norsk Hydro), CCP (Carbon Capture Project), Skipstransport av CO2 (Statoil) og CO2-lagring i vannførende lag (akviferer) (Statoil).
Det er avgjørende at det offentlige - her ved Olje- og energidepartementet (OED) - bidrar med betydelige midler. Men det er en viktig utfordring at sentrale industrielle leverandører - et fåtall store internasjonale selskaper - er avventende til å engasjere seg tungt fordi de ikke ser et marked i overskuelig fremtid. Utviklingskostnadene er høye og det er stort sett bare i Norge interessen for slik gasskraft er betydelig. Imidlertid er det økende internasjonal interesse for kraftproduksjon (primært fra kull) med CO2 håndtering. Vi er derfor tidlig ute, og har en markert plass i det internasjonale samarbeidet.
Forskningsrådet bidrar sammen med OED aktivt til at norske forsknings- og industrimiljøer deltar i internasjonalt forskningssamarbeid. Viktige arenaer er EUs forskningsprogrammer, IEA og CSLF (Carbon Sequestration Leadership Forum), der 16 nasjoner samarbeider.
Dette bakgrunnsteppet, sammen med synspunktene til Bolland, er viktig å ta med seg når vi prioriterer den videre satsingen. Norge har muligheter til å ligge i front, men kommersielle forhold og samarbeid internasjonalt er viktig for valg av løsninger og tempo i utviklingen.
