ENERGI Sekstitre år har gått siden de første 44 statene signerte Bretton Woods-avtalen og opprettet Verdensbanken og Pengefondet, med målsetting om å styre globaliseringen av vareproduksjon og handel med råvarer og forbruksvarer. I alle disse årene er det produsert masse ideer, avtaler og legaliserende forskningsrapporter som skal støtte opp om de ledende nasjonenes handelspolitikk og økonomiske målsettinger, men det har kommet svært få revolusjonerende tiltak ut av det. I så måte synes den pågående europeiske klimadebatten å være i godt selskap.
Det har lenge vært kjent at de industrielle landenes overforbruk av råvarer, energi og ikke fornybare ressurser har vært, og er, minst tre ganger større enn det burde være. Også tidligere miljøvernministere har fått med seg dette.
Men når det gjelder evnen til å realisere tiltak for å redusere det såkalte økologiske fotavtrykket, har politikernes innsatsvilje mye til felles med det som skjer innen brannvern og trafikksikkerhet, hvor det også prates og skrives for mye, mens det gjøres svært lite av betydning. For flertallet av norske rikspolitikere synes dessverre alt å dreie seg om de årlige statsbudsjettene og en svært så begrenset politisk horisont.
Derfor er det å håpe at flere europeiske fagmiljøer kan igangsette forskning, idéutvikling, modellbygging og utprøving av nye samhandlingsmønstre, metoder og produkter som kan bidra til både å nå noen av Bretton Woods-avtalens hovedintensjoner og bevaring av naturen. Dette gjelder spesielt for utvikling av fagfeltene finansiell engineering og prosessrettet matematisk modellering, som begge er godt egnede verktøy for å redusere dagens enorme behov for forbruk av ikke fornybare ressurser.
Ideelt sett bør det forsøkes å oppnå tre ting:
1. Øke energiproduktiviteten (bruttonasjonalprodukt/energiforbruk)
2. Utvikle metoder for effektiv utnyttelse av lett fornybare energikilder
3. Økt kildesortering og utvikling av tapsfrie metoder for resirkulering av råvarer som har begrenset tilvekst.
Dessverre er norske industrigiganter for tiden mest opptatt av hobbybirksomhet og nedlegging av eksisterende industriproduksjon, men vi får håpe at nye snart kommer til sammen med risikovillige og langsiktige investorer.
Ute i havet ligger både bølgeenergien og de energirike algene og bare venter på å bli utnyttet, mens store deler av verden, og ikke mist journalistene i TV2, venter på de etterlengtede resultatene av politikernes mer eller mindre lystbetonte påfunn om CO 2-deponier og samvittighetsrensende avlatshandel med klimakvoter på børs.
Håkon Libak
