I januar 2020 startet voksenlivet for meg. Jeg var ferdig med mastergraden min og klar for en hverdag i min første voksenjobb, hvor jeg skulle utføre spennende arbeidsoppgaver og endelig få lønn på konto.
Det meste var nytt for meg. Ny by, ny leilighet, ny jobb og nye kollegaer. Enkelte ting var nytt for min arbeidsgiver også. Jeg var nemlig den yngste Norsk elektroteknisk komite (NEK) noen gang hadde ansatt der jeg kom rett fra skolebenken. Dessuten var jeg organisasjonens første kvinne med fagansvar siden oppstarten i 1912.
Dette kan høres ut som starten på en fortelling om en ung og fortapt kvinne i et mannsdominert og kvinnefiendtlig miljø. Det er det absolutt ikke. Jeg ble svært godt mottatt i min nye jobb. Jeg fikk tidlig ansvar og frihet, og jeg fikk hjelp av kollegaer og min leder slik at jeg kunne fortsette å gjøre en god jobb når pandemien traff landet bare to måneder etter oppstarten. Det siste jeg tenkte på var kjønnet mitt. Slik tror jeg det er for mange av de andre kvinnene i elektrotekniske næringer. Vi er vant til å være i fåtall uten at det påvirker hverdagen vår nevneverdig, selv om det selvfølgelig ikke hadde skadet med en bedre kjønnsbalanse.
Og kjønnsbalansen blir bedre. Det har lenge blitt satset hardt på jenter og teknologi. Omdiskuterte kjønnspoeng, målrettet reklame for relevante studieprogrammer og andre kampanjer har gjort at stadig flere kvinner utdanner seg til et arbeidsliv i elektroteknisk sektor. 29 % av søkerne til ingeniørutdanningene i 2020 var kvinner. For sivilingeniørutdanningene var kvinneandelen hele 40 %. Helt jevnt er det jo ikke, men tallene peker i riktig retning. Selv om ikke alle disse kvinnene vil jobbe innenfor elkraft, ekom og elektro så er det liten tvil om at det som lenge var et nærmest fraværende kjønn i sektoren nå allerede utgjør en betydelig andel av arbeidsstokken.
I jobben min har jeg ansvaret for en rekke standardiseringskomiteer med eksperter på blant annet for transformatorer, solceller og isolerende gasser. Felles for alle disse ellers svært ulike fagområdene er at de fleste ekspertene i komiteene er menn. Det er absolutt ingenting i veien med alle de kunnskapsrike og erfarne mannlige ekspertene tilknyttet mitt fagområde, kjønnsfordelingen virket bare så ujevn at til og med jeg, som kvinne i elektrobransjen, la merke til den. Jeg bestemte meg derfor for å undersøke om dette kun gjaldt for mitt ansvarsområde eller for organisasjonen som helhet, og et omtrentlig overslag viste at kun 5,5 % av komitemedlemmene i NEKs nettverk var kvinner. Dette er en andel som virker altfor lav til å kunne skyldes en ujevn kjønnsbalanse i sektoren som helhet.
På samme tid som jeg gjorde mine undersøkelser sendte NEK ut sin medlemsundersøkelse. Noen av hovedfunnene fra denne undersøkelsen var at de fleste ekspertene var i med i komiteene, ikke bare for å påvirke standardene, men også for å øke sin kompetanse, utveksle erfaring med andre og å bygge nettverk. Vi som jobber i NEK ser dette som en av organisasjonens viktigste funksjoner. Vi skal være et hjem for bransjen hvor ulike representanter fra sektoren kan møtes på nøytral grunn og diskutere felles problemstillinger og løsninger. Noen ganger resulterer dette i en godt gjennomarbeidet standard eller spesifikasjon, mens det andre ganger blir en god faglig diskusjon hvor alle parter kan lære noe.
Derfor er det synd at så mange av dere dyktige kvinner jeg vet har jobber i elektroteknikk går glipp av dette nettverket. Ikke bare går dere glipp av muligheten til å påvirke nasjonale, europeiske og internasjonale standarder. Dere går også glipp av nettverksbygging og faglige fellesskap som dere nok hadde nytt godt av å være en del av. Vi i NEK også, for vi trenger kompetansen dere sitter på. Ikke fordi kvinneandelen i seg selv nødvendigvis er så viktig å forbedre, jeg hater selv følelsen av å kvoteres inn på bakgrunn av mitt kjønn, men fordi det blir for dumt at en organisasjon som NEK ikke får benyttet seg av kompetansen til hele bransjen. Kvinner, hvor blir dere av?
Offentlig sektor må gjøre flere feil
