Denne uka har TU satt søkelyset på utslippsfrie bygge- og anleggsplasser. Teknologien fikk voldsom medieoppmerksomhet takket være et prosjekt i Oslo i fjor. Men hvordan skal vi få fart på dette viktige teknologiske skiftet?
«Vi er der i god tid før 2030», sier miljøsjef Randi Lekanger i Skanska om utslippsfrie byggeplasser. «Dette ordner seg», istemmer Tomas Eidsmo, teknisk sjef for kommunalteknikk i Trondheim kommune.
Men ute på anleggsplassen ser det ikke like enkelt ut.
– Det er ikke elektriske maskiner tilgjengelig i markedet. Å satse på helt utslippsfri byggeplass er i dag ikke mulig, svarer Bjørn Ove Liavaag, daglig leder i Seby AS når Teknisk Ukeblad spør om utslippsfri byggeplass har vært vurdert på et prosjekt i Rælingen, et lite stykke utenfor hovedstaden.
Umoden teknologi
Samtidig har vi i denne serien fortalt at utslipp fra anleggsplasser i realiteten håndteres som bedriftshemmeligheter, fordi maskinprodusentene ikke vil oppgi forbruk. Dagens rapporteringssystemer er papirbasert, og tar ikke hensyn til reelle forhold på anleggene.
TUs artikler viser både at teknologien fortsatt er delvis umoden, og at de som er i posisjon til å etterspørre og delvis finansiere et skifte, nemlig offentlige utbyggere, i liten grad krever utslippsfrie anleggsplasser – foreløpig.
Men i kulissene skjer det ting. I høst vil Bergen offentliggjøre hvor det første utslippsfrie byggeprosjektet blir, og i Trondheim er bransjen såpass på offensiven at utstyr faktisk er kjøpt inn. Stavanger konsentrerer seg riktignok om fossilfrie byggeplasser – som forhåpentligvis vil bli en ganske kortvarig mellomløsning på vei til helt utslippsfrie anlegg. Det trenger vi nemlig – både av hensyn til klimaavtalene som Norge har inngått, og for å få et bedre arbeidsmiljø på anleggsplassene. Det er mange ingeniører og andre fagfolk som har en unødvendig støyende hverdag og et altfor forurenset jobbmiljø på grunn av dagens fossilbaserte maskinpark.
Viktige hindre
Utviklingen av batteriteknologi og ikke minst tilgang på nok strøm er viktige hindre som må passeres. Teknologien går helt klart i riktig retning, og ingenting tyder på at det vil stoppe opp. Vi har antakelig aldri hatt mer forskning på batteriteknologi enn nå, og det vil garantert gi resultater.
Derimot er det ikke fullt så enkelt å gjøre noe med strømnettene, selv ikke i norske storbyer. Utslippsfrie byggeplasser vil selvsagt føre til at strømforbruket i Norge øker. Dessuten trenger anleggsplassene tidvis svært stor effekt.
Ifølge en rapport som DNV GL la fram for tre år siden, er energibehovet på en typisk byggeplass på 700 MWh. Utrederne beregnet effektbehovet til mellom 600 og 700 kW på det meste.
Så kan vi spørre om det er fornuftig å bygge stor kapasitet i strømnettet fordi det skal bygges noe en gang hvert 30. år. Her vil nok batterikonteinere bli en type teknologi som blir interessant for bygg- og anleggsbransjen. Vi trenger åpenbart større kapasitet i strømnettet og tilgang på mer elektrisitet, og det er mange argumenter for å bygge ut strømnettet med langt større kapasitet i dag – blant annet fordi vi som nasjon har en ambisjon om å elektrifisere hele Norge. Men likevel er det vanskelig å se for seg at strømnettet skal kunne takle behovet på en stor byggeplass. Der kan batteriteknologien spille en vesentlig rolle.
Må skalere opp
Jeg tror i likhet med Eidsmo i Trondheim kommune at «dette ordner seg». Utfordringen er først og fremst å skalere opp teknologien, og ikke minst å få tak i utstyr. Foreløpig er det forskjellige signaler rundt om i landet: Noen opplever at leverandørene er ivrige på å kjøpe inn elektriske anleggsmaskiner. Andre har det problemet at produsentene i liten grad leverer disse maskinene, og at de dermed også blir svært dyre i innkjøp.
Her kan offentlig sektor spille en nøkkelrolle. Ved å kreve utslippsfrie anleggsperioder, i alle fall så langt det er praktisk mulig, og velge leverandører som oppfyller kravene, vil det offentlige i realiteten ta en del av investeringskostnadene – siden utstyret delvis kan prises inn i tilbudene. Da blir både den økonomiske risikoen for leverandørene mindre, og vi blåser liv i etterspørselen etter elektriske gravemaskiner og andre anleggsmaskiner – inkludert spesialutstyr som ikke står først i køen når nye batteridrevne tilbud utvikles.
Er det offentlige offensive nok?
Spørsmålet er imidlertid om kommuner og stat er villige. Dette er ikke veldig vanskelig å få til – det må være fullt mulig å stille slike utslippskrav til byggeprosjektene. Men både kommuner og stat må samtidig akseptere at byggekostnadene vil gå noe opp. Det er ikke realistisk å tro at ikke det teknologiske skiftet vil komme med en overgangskostnad, før vi får stort nok volum på maskinproduksjonen og gode nok systemer lokalt.
Mye tilsier at næringen er klar for skiftet, men de trenger hjelp. Grete Aspelund, administrerende direktør i Sweco, er blant dem som ber om tydelige krav, slik at det utløser etterspørsel etter gode klimaløsninger.
Prosjektdirektør for bærekraft i Norconsult Ketil Søyland tar i vår serie også til orde for en mye bedre og digitalt basert innsamling av data om hva som foregår på byggeplassen, for å få mer kunnskap. Det er også viktig – men om vi virkelig skal klare å fjerne utslippene fra byggeplassene i løpet av tiåret som ligger foran oss, må vi også sette i gang så snart som praktisk mulig.
De få prosjektene som er gjennomført, indikerer helt klart at dette vil vi klare – hvis vi virkelig vil.
