Regjeringen skal i år legge frem en strategi for økt FoU (forskning og utvikling) i næringslivet. Målet i Hurdalsplattformen er at næringslivets investeringer i forskning og utvikling skal utgjøre 2 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) innen 2030.
Det er på sin plass: Solide forskningsinvesteringer er avgjørende for næringslivets omstillings- og innovasjonsevne. Skal vi lykkes i konkurransen om grønn energiproduksjon, bærekraftig industriutvikling og teknologiomstillingen med kunstig intelligens som motor, må FoU-investeringene økes.
Norge bak våre naboer i Norden
Norge har en vei å gå dersom vi legger Global Innovation Index for 2023 til grunn. Våre nordiske naboer er alle blant de ti mest innovative økonomiene i denne rangeringen, mens Norge er å finne et stykke ned på listen. Indikatorrapporten utgitt av Forskningsrådet viser også en svak nedgang i innovasjonsaktiviteten i perioden fra 2020 til 2022.
Deler av forklaringen er at norsk næringsliv investerer mindre i FoU enn næringslivet gjør i de andre nordiske landene, målt som andel av BNP. I toppåret 2020 var FoU-investeringene i næringslivet marginalt over 1 prosent av BNP, men har siden falt tilbake til 2012-nivå på rundt 0,75 prosent, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Dette er langt under regjeringens ambisjon for næringslivet.
Derimot har andelen offentlig finansiert forskning i næringslivet økt fra 6 prosent i 2007 til drøyt 10 prosent i 2021, kommer det fram i tall fra SSB. En rapport fra Oslo Economics og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) slår fast at: «Den offentlige støtten har altså økt kraftigere enn næringslivets egne investeringer. Det er likevel klare indikasjoner på at den offentlige støtten virker utløsende på FoU-investeringene fra næringslivet selv».
Næringslivet egne ambisjoner må løftes
Det er naturlig å etterlyse næringslivets egne ambisjoner og gjerne se til næringslivsledere hos våre naboland: De administrerende direktørene for tre av Sveriges største selskaper utfordret i 2020 den svenske regjeringen til å bruke en drøy prosent av BNP til forskning. Til gjengjeld garanterte de at næringslivet selv skal bidra med drøyt 3 prosent for å «säkra Sveriges framtida välstånd».
Den norske næringsstrukturen, ikke minst i Nord-Norge, er preget av små selskaper med vekt på utnyttelse av naturressurser. Forskning har tradisjonelt sett spilt en mindre rolle i utvikling av konkurransekraft innen næringer basert på naturressurser, sammenlignet med mer teknologisk orientert industri. Samtidig har små virksomheter dårligere forutsetninger for selv å utføre forskning, og også å gjøre seg nytte av forskningsresultater i utvikling av sine forretningsområder.
Det er naturligvis et politisk spørsmål hvor mye av forskningen i det private næringslivet skattebetalerne til enhver tid skal bekoste. Låner man øre til den britiske økonomen John Maynard Keynes, kjent som mannen bak motkonjunkturpolitikken, kan det absolutt være fornuftig at staten avlaster kostnadene i privat sektor for dermed å sikre mer langsiktige FoU-investeringer. Men Keynes er også klar på at pengene ikke kan brukes på hva som helst av tiltak. De økonomiske virkemidlene må innrettes slik at de utløser høyere egeninvesteringer av næringslivet selv.
Derfor er det også viktig at regjeringens strategi inneholder mer enn rene økonomiske virkemidler. Strukturelle tiltak som fremmer en innovasjons- og omstillingskultur gjennom samarbeid med forskningssektoren og mellom bedriftene, åpen innovasjon og internasjonalt FoU-samarbeid må på tiltakslisten.
%2520Foto%2520EMINENT-prosjektet.png)
