Etter snart 50 år med M109 skal den norske hæren omsider få nytt artilleri.
Planen er å kjøpe 24 nye artilleriskyts som skal være klar i felten i 2020. Hovedkravet er at de skal være i stand til å treffe mål som er rundt 40 kilometer unna, med stor presisjon.
Men nye og moderne kanoner er lite verdt uten tilhørende ammunisjon.
Den har Nammo på Raufoss nå klar. Granaten heter 155 mm IM HE-ER («Insensitive Munitions, High Explosive, Extended Range»). De første granatene er i disse dager i ferd med å leveres til Finland som er første kunde.
155 millimeter-ammunisjonen har en demonstrert rekkevidde på over 40 kilometer med svært lite egenspredning. Til sammenligning har Forsvarets konvensjonelle ammunisjon i dag en rekkevidde på om lag 18-28 kilometer (se Nammos egen video nederst i artikkelen).
- F-35-ammunisjonen kan være verdt ti miliarder kroner for Nammo: Nå skal den lages av roboter på Raufoss
Minimal variasjon
Nammo forteller at de har brukt kompetanse og tilnærming fra produksjon av rakettmotorer i utviklingen av den nye artilleriammunisjonen.
– De produseres med veldig, veldig små toleranser. Vi har riktignok ikke lagt oss helt på rakettmotornivå, men vi bruker mye mer moderne produksjonsteknologi enn det som er vanlig på denne typen ammunisjon. Det har vært en grovprosess tradisjonelt, og er i stor grad det fortsatt, forteller produktansvarlig Thomas Danbolt.
Det finnes annen ammunisjon som går like langt. Men dette er granater som gjerne er utstyrt med kostbar styringsteknologi. IM HE-ER skal derimot oppnå den samme presisjonen med en konvensjonell granat, men produsert på avansert vis.
For eksempel varierer vekta på tradisjonelle 155 mm-granater gjerne 2-3 kg. Nammo sier at de nå kan produsere granater som er nede i en enkelt vektklasse og dermed bare har en tiendedel av den variasjonen man ser i eldre design.
Det sier seg selv at dette har betydning når vi snakker om prosjektiler på over 40 kg som skal akselereres opp til 16 kilometers høyde før de faller ned 40 kilometer unna etter en flytid på over to minutter.
– Vektvariasjon kan man til en viss grad kompensere for med kanonen og det spiller ikke så stor rolle når man skal skyte ti kilometer. Men å skyte 40 kilometer er en helt annen idrettsgren og stiller langt strengere krav til produktet. Det kan være variasjoner i kanon, i betjening og vær. Dette kan ikke vi kontrollere, vi må sørge for å lage granater med minst mulig variasjon i seg, understreker Danbolt.
- Nammo jakter missilkontrakter i USA: Bygger våpenfabrikk inne på amerikansk marinebase
Reduserer luftmotstand
For å oppnå disse rekkeviddene, benyttes det som kalles «base bleed». En teknologi som opprinnelig ble tatt fram i Sverige på slutten av 1960-tallet, og som Nammo siden har jobbet i mange år med å optimalisere.
Ved avfyring oppstår et vakuum bak granaten som bidrar til økt luftmotstand og holder prosjektilet igjen. For å motvirke denne kraften brukes «base bleed» som er krutt som brenner en viss periode og delvis fyller dette vakuumet med gass.
Det gir altså ikke skyvekraft, men det reduserer luftmotstanden/«drag», og dermed vil granaten gå lengre. Brenntida er typisk 30-45 sekunder, avhengig av skyteavstand, med mest effekt i starten av banen der lufta er tykkest.
Her er det vesentlig å bruke krutt med ideell kjemisk komposisjon, som tåler kreftene, brenner helt jevnt og helt likt, granat for granat. Ellers vil man få større spredning.
- Artilleri-jegere: Den norsk-svenske teknologien vokter grensa mot skudd fra Nord-Korea
Flere tiårs utvikling
Nammo har laget grovkaliberammunisjon siden 1904. Når det gjelder utvikling av rekkeviddeforlengelsesteknologi, har selskapet syslet med dette siden 80- og 90-tallet og samarbeidet med svenske Bofors på ulike prosjekter tidlig på 2000-tallet.
Målet var å ta fram et prosjektil med rekkevidde på 40 kilometer, som lenge har vært målestokken. Men på denne tida var det fint lite etterspørsel etter modernisert artilleriammunisjon. Den kalde krigen var over, lagrene var fulle og Norge var blant mange uten kanoner som kan skyte så langt.
Det har vi fortsatt ikke, men det vil endre seg med anskaffelsen av nytt artilleri med lengre løp (L/52 i stedet for L/39) og større munningshastighet.
Det var lite som skjedde fram til 2009, da Nammo og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tok opp igjen tråden med støtte fra Forsvarsdepartementet i et nytt treårsprogram som blant annet handlet om prosjektildesign og rekkeviddeforlengelse. Da ble det jobbet mye med teknologiutvikling - både fysisk utforming og kjemisk komposisjon av brennstoffet bak i granaten.
- «Et svar på en stadig mer alvorlig sikkerhetssituasjon»: Japan kjøper JSM-missiler
Testskyting
Siden har det vært mye fram og tilbake, blant annet etter at Norge i 2013 kansellerte kjøpet av Archer-artilleri. Siden har Nammo for egne midler industrialisert teknologien fram til de fikk kontrakt i fjor.
Granaten var ferdig i 2015 og ble skutt hele 43 kilometer i 2016. Testskytingen foregikk på skytefeltet Ravlunda på sørspissen av Sverige. Her ble det skutt med K9 Thunder fra koreanske Hanwha Techwin, som Finland har kjøpt og som fortsatt er en kandidat også i Norge.
– Dette ble et bevis på at vi hadde lykkes med å ta fram et produkt som møter hovedkravet på fire mil, sier Danbolt som også er nestsjef for Nammos Large Caliber-forretningsenhet.
I tillegg til dagens sprenggranat er også lys- og røykversjoner i ferd med å ferdigstilles.
- Forhandlet med koreanere og sveitsere: Den norske hæren får nytt artilleri til jul
Samlokalisering
– Lengst mulig rekkevidde med minst mulig egenspredning er vår nisje, og der er vi i front. Ikke bare i Europa, men vår amerikanske avdeling kjemper også om store kontrakter i USA med vår teknologi, sier Danbolt.
Han mener deres største fortrinn er at de har all kompetanse samlet på Raufoss, stort sett i samme hus der de jobber på tvers av fagdisiplinene. Det har kommet den nye granaten til gode:
– Den er utviklet av en kombinasjon av ingeniører fra rakett og ammunisjon. De siste kan design, materialvalg og den biten, mens våre rakettingeniører tar fram «base bleed»-kruttladning. Vi har redusert egenspredningen til granaten betydelig gjennom moderne produksjonsteknologi, strenge toleranser i alle ledd som tar vekk variasjonen som man har tradisjonelt har hatt.
Ekstrem rekkevidde
Ved siden av IM HE-ER-utviklingen er det jobbet parallelt med å øke rekkevidden ytterligere. Et område er rakettartilleri, der man ikke bare brenner krutt for å redusere luftmotstanden, men mer eller mindre eliminere den i et visst antall sekunder og dermed oppnå høyere hastighet og lengre ballistisk bane.
Et annet prosjekt heter «extreme range» og dreier seg om ramjetteknologi.
I stedet for at oksygenet er i drivstoffet tar man det inn i et luftinntak. Dermed kan storparten av faststoffet være ren brensel, uten oksygenpartikler. Det øker brenntida og dermed rekkevidden, helt opp til 100 kilometer.
Dette er ammunisjon som vil kunne skytes med det nye artilleriet Norge er i ferd med kjøpe, uten modifikasjon. Ramjetmotoren trenger Mach 2,5 for å kunne fungere, noe nye kanoner med lengre løp og høyere utgangshastighet kan sørge for.
På denne typen granater blir det styring. Men ettersom de på disse rekkeviddene konkurrerer blant annet med styrte raketter, kan de selv med større kostnad enn konvensjonelle granater fortsatt være konkurransedyktige.
– Vi jobber med potensielle samarbeidspartnere for å ta fram et komplett produkt, der vi stiller med rekkevidde- og stridshodeteknologi og samarbeidspartneren har styringsteknologi. Dette er ammunisjon som kan være klar om tre til fem års tid, opplyser Danbolt.
Nammo leverer allerede i dag «base bleed»-teknologien til konkurrerende langdistanseammunisjon som Bonus fra Nexter/Bofors og Excalibur fra Rayhteon/BAE, begge eksempler på granater med styring, samt XM1128.
Teknisk Ukeblad har vært i kontakt både med den norske hæren og Forsvarsmateriell, uten å lykkes med å få noen kommentar om den nye ammunisjonen.
