Et smart og bærekraftig samfunn må kunne levere god og trygg vannkvalitet til sine innbyggere. Skandalen i Askøy, hvor over 2.000 mennesker (nesten ti prosent av kommunens innbyggere) ser ut til å være rammet, kan være et eksempel på at samfunnet har sviktet sine innbyggere. Hvordan kan jeg si det før saken er avsluttet, feilen funnet og utbedret? Fordi dette ikke er det eneste eksemplet på dårlig og farlig vannkvalitet som er levert til folks kraner!
I april var jeg eneste nordmann på en konferanse om vann og bærekraft på Queens college ved universitet i Cambridge. Jeg snakket om min vitenskapelige artikkel Water supply – the Wittgenstein way. Konferansens var i regi av det internasjonal Construction History Society.
Min artikkel tok sitt utgangspunkt i prosjektet One life – three universities; gjennombyggingen av filosofen Ludwig Wittgenstein (LW) sitt skrivehus i tre, bygget i 1914 innerst i Sognefjorden, i Skjolden. Noe etter at LW døde i 1951 ble huset revet, men materialene ble flyttet en kilometer hvor de ble brukt til å oppføre et nytt hus.
Nå har materialene vært på reise igjen – denne gang tilbake til den opprinnelige tomten på en avsidesliggende fjellhylle 30 meter over ferskvannet i Eidsvatnet. Se tidligere artikkel i TU om dette. Huset er gjenskapt og mesteparten med de originale materialene. 20. juni 2019 er det offisiell åpning. Da er også vannforsyningssystemet som LW utviklet rehabilitert. Det er mer aktuelt enn noen gang.
LW var ikke bare filosof, han hadde studert to år ingeniørfag ved TU Berlin og fire år aerodynamikk ved universitet i Manchester før han gikk inn i filosofien. Det er en interessant kombinasjon i seg selv. Fagoverskridende tenkning leder noen ganger til en bedre forståelse for helheten. Han var opptatt av teknologi og fikk bygget sitt vannforsyningssystem i samarbeide med lokale krefter.
Diskusjonen jeg tok opp og som Cambridge-konferansen fasiliterte, gikk ut på å drøfte om en sentralisert vannforsyning alltid er den eneste løsning i spredt bebyggelse i utviklede land.
Tilfellet Askøy og tidligere skandaler i bergensområdet og andre steder gjør en slik diskusjon betimelig i Norge. Så lenge drikkevann baseres på overflatevann med fare for at fugle- og dyreekskrementer skal forurense vannet, så lenge kontrollen er avhengig av menneskers sviktende vurdering og så lenge ledningsnettet ligger i samme grøft som kloakkvannet vil det alltid være fare for å påføre brukerne skade.
Hvor mange tilfeller med dårlig vannkvalitet oppdages ikke fordi de rammer få mennesker om gangen?
Problemet vårt er at vi, nesten alle, lener oss tilbake og tror at vi får sunt godt vann gjennom våre kraner, men gjør vi alltid det? Forbrukeren betaler for vannet i Norge, men varens kvalitet varierer og det er praktisk talt umulig å skifte leverandør. Hvor mange tilfeller med dårlig vannkvalitet oppdages ikke fordi de rammer få mennesker om gangen og ikke som i Askøy hvor det blir «epidemidimensjon» og alarmen går?
Bør vi ikke derfor diskutere om det finnes andre løsninger, gjerne desentraliserte løsninger hvor den enkelte tar mer ansvar, slik LW gjorde ?
LW sin vannforsyning var, siden han også var interessert i teknologi og hadde studert ingeniørfag, sannsynligvis basert på en nøye smakskontroll, tidvis koking på vedovnen og muligens et kullfilter. Han tok ansvar for sin egen helse og hadde ikke et vannverk som gjorde jobben for ham. Utenfor huset hadde han et system med en wire og en sveiv. En bøtte ble firt ned langs vaieren og trukket opp med en sveiv. Når bøtta ble sendt de 30 meterne ned til vannflaten i Eidsvatnet gikk den under overflaten og ble fylt, hvoretter den ble sveivet opp til huset igjen. Den samme bøtta brukte LW til å sende ned, hvis noen skulle levere varer til ham – mat for eksempel. Den ble rodd over vatnet fra tettstedet Skjolden. Systemet var rimelig, lett forståelig, lett å finne feil på og når noe gikk galt var det lett å reparere. Det er mange sterke argumenter for et slikt enkelt system hvis vi greier å holde våre vann og vassdrag relativt rene.
Vi bør kanskje revurdere vår sentraliserte overflatevann baserte vannforsyning
Denne historien er kanskje et eksempel på en situasjon hvor man bor spredt og ikke har en sentralisert vannforsyning eller når vannforsyningen knekker sammen. Vi bør kanskje revurdere vår sentraliserte overflatevann baserte vannforsyning og bruke mer grunnvann som man borer etter eller overflatevann som man selv kontrollerer slik LW gjorde.
Askøy-saken har i det minste aktualisert debatten om hvorfor vi i Norge, i 2019, i verdens rikeste land må finne oss i at folk blir syke eller rammes av utmattelsessyndromet ME etter sykdom, slik vi så i etterdønningene etter Svartediket-skandalen i Bergen i 2004 hvor 3.000 mennesker ble rammet – og noen ennå tilsynelatende er syke. I 2016 ble det rapportert 3.800 reparasjoner etter vannforsyningslekkasje i Norge. Ledningsnettet er gammelt og slitt. Med dagens utskiftingsrate vil det ta 145 år før ledningsnettet er forbedret og til en tilfredsstillende standard. For cirka 20 år siden var det store oppslag i media fordi EU mente at den norske vannkvaliteten var for dårlig. EU forbeholdt seg retten til å ikke godkjenne mateksport fra Norge hvor vann var en del av produksjonsprosessen. Den gang forårsaket dårlig drikkevann en halv million sykedøgn i Norge hvert år. Er det blitt bedre? Ja, noen steder, men altfor mange steder holder ikke EU-standard.
Klimaendringer vil kunne føre til ekstremvær, intense regnskyll som vasker med seg mye forurensing på bakken og infrastruktursammenbrudd. Norge med sin overflatebaserte vannforsyning er spesielt utsatt, ifølge en ny undersøkelse fra Det europeiske vitenskapsakademi. Det er smart å komme dette i forkjøpet og sette spørsmålstegn ved vår store tro på vannforsyning basert på overflatevann, og vår evne til å kontrollere kvaliteten og å rense vannet. Askøy-saken og andre saker har vist at vi har langt igjen.
