Nylig ga EU-rådet sitt siste grønne lys for en ny europeisk naturlov. Den skal sikre at 20 prosent av naturen som er ødelagt, skal restaureres innen 2030 og at økosystemer som trenger restaurering, skal tilbakeføres helt innen 2050. Dette er et svært viktig gjennombrudd for å beskytte biomangfold og natur som sårt trenger det, men også for å gjøre oss mer motstandsdyktige mot klimaendringer. Tilbake til det senere.
EUs grønne giv har det siste året vært i hardt vær. Mye grunnet turbulente makrøkonomiske forhold, dyrtid og inflasjon, men også beskyldninger om overregulering fra medlemsland som sliter med nasjonal oppslutning i et stadig mer polarisert Europa.
For mange har naturloven derfor blitt en syretest på fremtiden for Green Deal og en regulatorisk drakamp som var dramatisk til siste slutt. Ville presset fra opposisjonskreftene bli for stort, eller ville et samlet Europa stå ved den moralske bunnplanken i avtalen?
Resultatet ble et kompromiss. Ikke uventet ble naturloven møtt av store protester fra landbruket, en industri som tross sin avhengighet av fungerende økosystemer oftere og oftere ser ut til å være uenig om krav til omstilling som energiovergang, kjemikaliereduksjon og bærekraftig forvaltning av jord. Som konsekvens ble det flere frivillige bestemmelser for landbruket istedenfor mer hardtslående krav om 30 prosent restaurering av landbruksareal.
Kommisjonens kinderegg
For at avtalen skal lykkes, må medlemslandene følge opp med egne mål og handlingsplaner. Det kan bli vanskelig for mange regjeringer i en tid der presset på økonomien er stort og appetitten for tiltak som ikke genererer inntekter, arbeidsplasser og økt produktivitet, er lav. Kritikere av Green Deal fremmer det som et dilemma, en umulig spagat mellom vern og sårt tiltrengt økonomisk vekst. Men er det virkelig slik?
EU-kommisjonen har i forhandlingsprosessen understreket at naturloven ikke bare handler om miljø, men om fremtidig økonomisk bærekraft. På den ene siden er kostnaden ved ikke å handle trolig for høy til at det kan ignoreres. Ifølge forskning ligger EU an til å miste rundt 22,5 prosent av sine dyrkbare jordarealer innen 2050 dersom ikke tiltak iverksettes for å reversere og forebygge denne utviklingen. Det tilsvarer en femtedel av EUs totale landarealer og vil føre til en dramatisk nedgang i matproduktivitet.
Det er likevel ikke kostnaden av å ikke handle kommisjonen har snakket høyest om, men heller de mange økonomiske fordelene som har blitt løftet frem. En forskningsrapport utgitt av JRC (Joint Scientific Research) viser at restaurering av degradert land vil gi en rekke positive fordeler, som økt produktivitet, jobbvekst og bedre jordhelse. Ifølge rapporten kan de økonomiske verdiene være rundt 1700 milliarder euro, som med rettferdig fordelingspolitikk også vil tilfalle bønder og lokalsamfunn. Det er her kommisjonens kinderegg ligger.
Denne økonomiske vinklingen har sendt signaler til privat næringsliv og finansmarkedet, som ser business-caset for økt bevaring av natur. Næringslivet viser nå større interesse for naturrisiko og naturpositive løsninger, mye som følge av skjerpede lovkrav fra EU gjennom eksempelvis bærekraftsdirektivet CSRD og fremveksten av rammeverk som TNFD.
Dette er en stor mulighet for fremskritt for viktige tiltak som arealnøytralitet og naturrestaurering, der privat næringsliv kan utgjøre en viktig forskjell. Samtidig er næringslivet avhengig av forutsigbare rammebetingelser som gir føringer for langsiktig utvikling. Det holder ikke med marsjordre fra EU hvis veien videre virker uklar og uten tydeligere bestemmelser fra nasjonale myndigheter.
Næringslivet vil også trenge kompetanse fra forskningsmiljøene for økt forståelse og kunnskap om økosystemene vi er en del av. I 2024 er det fremdeles ikke alle som ser den livsviktige koblingen mellom klima, natur og ressursbruk, noe som må adresseres dersom vi skal lykkes med en velfungerende og fremtidsrettet naturpolitikk.
Vil naturloven underbygge naturavtalen?
Når vi først er på makronivå, er det spennende å se hvordan EUs naturlov vil samspille og forhåpentligvis forsterke den internasjonale naturavtalen. I desember 2022 ble verdens land enige om et globalt rammeverk for å bevare naturen, gjennom Naturavtalen, eller Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold, som det egentlig heter.
For å følge opp den globale naturavtalen, vil regjeringen legge frem en stortingsmelding med en ny nasjonal handlingsplan for natur. Denne venter vi på med spenning – da det er varslet fra klima- og miljøministeren at det der vil finnes en «meny av tiltak som bidrar til å opprettholde økosystemer i god tilstand».
I Norge har NINA, Skift og Abelia gått i bresjen for en helhetlig strategi for naturmangfold og arealbruk, en såkalt 21-prosess rettet mot natur. Kanskje kan det gjelde som forslag til konkretisering av innholdet i avtalen. Ser man til Danmark, har biodiversitetsrådet anbefalt at regjeringen går lengre enn minstekravet frem mot 2030. Ifølge rådet bør det opprettes konkrete gjenopprettingsplaner som sikter mot gjenopprettelse av langt større arealer enn minimumskravet innenfor blant annet ferskvann, land og lav. I tillegg anbefales det at naturskadelige aktiviteter som eksempelvis bunnskraping innen fiskeri blir begrenset for å fremme biodiversitet og havhelse.
Naturforvaltning i Norge har ikke vært omfattet av EØS-avtalen, men om EUs nye naturlov skal inn i EØS, vil det gi omfattende norske lovendringer, som kan påvirke naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven, vannressursloven, forurensningsloven, jordloven og skogbruksloven. Dette vil få konsekvenser for hvordan vi forvalter arealer, drifter skog (også privat) og forvalter andre naturområder til lands og til havs.
Natur som identitet, men også skjold
Vi lovet å komme tilbake med noen ord om naturens rolle for økt resiliens. Tidligere i år kom en NOU som beskrev naturrisiko og hvordan Norge kan bli berørt av tap av natur. Denne var tydelig på at naturtap, klimaendringer og forurensning forsterker hverandre, med mulige alvorlige konsekvenser for natur og samfunn.
Norge er eksponert for naturrisiko og dermed også økt sårbarhet for klimaendringer, men risikoen kan reduseres gjennom forutsigbar politikk og internasjonalt samarbeid som stanser tapet av natur. Anbefalingen i NOU-en er at konsekvenser ved naturrisiko skal vurderes i alle relevante beslutninger på nasjonalt nivå, at man skal følge opp naturavtalen med konkrete mål og tiltak som lever opp til ambisjonene og intensjonene i avtalen, og bidra til å redusere fysisk naturrisiko i Norge. Dette kan gjøres gjennom et naturforlik på linje med klimaforliket, for å sikre tydelig retning, langsiktighet og forutsigbarhet i møte med naturrisiko.
Naturen sikrer oss med andre ord mot klimaendringer, og da bør vi sikre naturen. Selv om vi ofte tror vi er en skog- og havnasjon, med «mye å ta av», er forsvarlig forvaltning av disse områdene nøkkelen til at vi kan fortsette eierskapet til den norske identiteten som naturnasjon, som selvfølgelig også har uante verdier i form av ressurser og resiliens. Akkurat nå ser det mørkt ut, med fortsatt planer om havbunnsmineraler mot alle faginstansers anbefaling og forvaltning av skog på måter som ikke sikrer klimaresiliens.
