Professor Finn Gunnar Nielsen kommer med noen lite nyanserte uttalelser i et intervju i TU 3. oktober (krever abonnement). Uten forskningsgrunnlag postuleres det at utbygging av havvind tilsvarende 3,3 prosent av arealet på norsk kontinentalsokkel kan erstatte all norsk gasseksport.
Det blir gjort flere grove antagelser. Teknisk sett gir det lite mening å sammenligne regulerbar gasskraft med volatil strøm fra havvind som om de var direkte overførbare størrelser. Planleggbar kraft er ikke det samme som variabel kraft.
Dessuten kan naturgass brukes mer effektivt utenfor strømnettet. I Europa går det blant annet til oppvarming av hus og industri.
Ustabile – og uønskede – leveringer
Massiv utbygging av 160 GW havvind i Nordsjøen er til lite nytte for Europa. Når det blåser mye i Norge, vil det sammenfalle med vindkast i Nord-Europa. Vi tilbyr strøm på et tidspunkt hvor Europa lager sin egen strøm.
Vi vil også ha lange vindstille perioder innimellom, hvor vi tilbyr lite kraft. For å tette hullene er man helt avhengig av gasskraft eller annen regulerbar strømproduksjon for å ivareta forsyningssikkerheten.
I en situasjon med mye utbygd havvind vil det være lite inntjening i de periodene det blåser, da prisen rett og slett kan falle til under null. Denne kannibaliserende effekten, der mer utbygging gir mindre inntekter, kalles på fagspråket for et fornybarenergiparadoks.
Noen lurer kanskje på om batterier kan være løsningen? I 2031 vil vi ikke ha mer enn 89 GWh i batterilagring tilgjengelig i Europa. Om alt dette skulle være batteritid for havvind i Nordsjøen, hadde vi ikke klart oss i mer enn en halvtime
Kommer ikke unna hydrogen
Dersom man skal få noe nyttig ut av havvindens uregelmessigheter, kommer vi ikke unna produksjon av hydrogen. Først da har vi et nullutslippsbrensel som er sammenlignbart med naturgass.
Det stemmer at ikke all energien i gassen kommer til nytte i et gasskraftverk. Men det samme gjelder også for hydrogen. Et kombikraftverk for gass og en brenselcelle for hydrogen stiller nesten helt likt. De kan begge komme opp i en effektivitet på anslagsvis 60 prosent. Det blir energitap uansett hvordan man vrir eller vender på det.
Om man tar hensyn til at virkningsgraden for elektrolyse i fremtiden vil ligge på 73 prosent, vil 1400 TWh hydrogen, sammenlignbart med 1400 TWh naturgass, kreve 1918 TWh havvind per år.
Det tilsvarer 547 GW med installert havvind, ikke 160 GW, noe som tilsvarer et arealbehov på 91.150 kvadratkilometer, ikke 26.600 kvadratkilometer. For å erstatte all norsk gasseksport vil man trenge 11,3 prosent av norsk kontinentalsokkel, ikke 3,3 prosent.
Investeringene vil her være enorme, særlig hvis man også tar i betraktning behovet for hydrogenproduksjon. Ifølge NVEs tall på 50.693 kr/kW for havvindinvesteringer, samt 5228 kr/kW for elektrolyseanlegg, vil 547 GW flytende havvind koste mer enn to og en halv ganger verdien på det norske oljefondet. Kanskje vi ikke bør putte alle oljepengene i kun én teknologi?
Det er lagt til et par avsnitt i debattinnlegget etter publisering for å forklare forutsetningene bedre. Originalillustrasjonen fra artikkelen som debattantene svarer på, er også lagt til. Illustrasjonen i toppen av saken er modifisert av innleggsforfatterne for å vise hva de mener og er ikke laget av TU.
