Jeg er helt enig med Jon Hellevang, som i sitt debattinnlegg i TU sier at det er helt udiskutabelt at vi trenger mer kunnskap om miljøet i dyphavet. Det er også klart at det i dag finnes noe forskning om dyphavet.
Det jeg derimot er totalt uenig i, er at dette utgjør et godt utgangspunkt for videre undersøkelser og beslutninger, for slik regjeringen har lagt løpet nå, har de allerede gått altfor langt i beslutningsprosessen.
Trosset fagmyndighetene
Da regjeringen åpnet opp for gruvedrift på havbunnen i januar, trosset de både forskere og egne fagmyndigheter. Havforskningsinstituttet sier vi mangler kunnskap om 99 prosent av åpningsområdet, og Miljødirektoratet har slått fast at utredningen er så dårlig at det mangler faglig og rettslig grunnlag for åpningen.
Hellevang viser til Universitetet i Bergens artikler om dyphavet, men glemmer samtidig å nevne at forskere ved UiB ber om stans i all jakt på dyphavsmineraler, nettopp fordi vi har så lite kunnskap om konsekvensene. Dette var noe Lise Øveraas, professor i geomikrobiologi ved UiB, også var veldig tydelig på under havbunnsmineraldebatten på Arendalsuka i år.
Likevel sikter regjeringen nå på å dele ut utvinningstillatelser i 2025, i et område som tilsvarer Nordland, Troms og Finnmark til sammen. Regjeringen legger opp til en prosess der mineralselskapene skal stå for kunnskapsinnhentingen i dette enorme området.
Dette er selskaper med store økonomiske interesser i næringen, som først og fremst vil dykke ned for å kartlegge mineraler. Med så store egeninteresser, er det drøyt at disse selskapene skal fylle det enorme kunnskapshullet vi har om livet i dyphavet. Den beste kunnskapen får man gjennom uavhengig forskning, ikke ved å åpne for utvinningslisenser og la selskapene ha ansvaret for å kartlegge miljøkonsekvensene av industrien.
Skal pløye havbunnen
Gruvedrift på havbunnen vil ikke være en gruvedrift med «små og akseptable miljøinngrep», slik Hellevang antyder. Det er snakk om å dykke ned med store gruvemaskiner på flere tusen meters dyp, for å pløye havbunnen etter mineraler.
Avfallsprodukter og partikler fra gruvedriften kan forurense havmiljøet, og lydforurensningen fra gruven er estimert å kunne spre seg 500 kilometer.
.jpg)
Gruvedriften vil altså kunne påvirke i et enormt omfang, også langt unna selve inngrepene. Vi vet ikke hvilke sårbare økosystemer man risikerer å ødelegge, hvilke konsekvenser dette kan få for resten av næringskjeden og hvilke konsekvenser dette kan få for havets viktige evne til å lagre karbon. Det vi vet, er at vi ikke vet nok.
EU krever forbud
Hellevang hevder også at dersom EU skal nå ambisjonen om at 25 prosent av metaller skal komme fra resirkulerte materialer i 2030, er det et enormt behov for mer gruvedrift.
EU har på sin side vært tydelig på at gruvedrift på havbunnen ikke er en del av fremtidens løsninger, og har utrykt sterk bekymring mot Norges åpning for gruvedrift på havbunnen.
EU krever, sammen med en lang rekke andre land, at gruvedrift på havbunnen forbys til vi har mer kunnskap om konsekvensene. Jeg deler Hellevangs syn på at resirkulering og en overgang til sirkulærøkonomi blir helt sentral fremover, men da er det ikke snakk om resirkulering av mineraler fra dyphavet. Dette har både EU og resten av verden forstått.
Gruvedrift på havbunnen er en blindvei til det grønne skiftet og binder opp kapital som kunne gått til andre næringer, som havvind og en satsning på sirkulære løsninger. I en tid hvor det haster mer enn noen gang å få fortgang i det grønne skiftet, gjør regjeringen et massivt feilgrep ved å satse på en næring uten fremtidsutsikter.
Gruvedrift på havbunnen må stanses, vi trenger mer kunnskap!
«Mørk oksygen» – fra sensasjon til tabbe
