Egentlig er jeg prinsipielt skeptisk til alle nettsamfunn hvor man gir fra seg deler av sitt privatliv. Men hvem vet lenger hva som er privat eller ikke? Vi får jo stadig meldinger om at vi legger igjen spor overalt så lenge vi handler via internett.
Men også jeg er for lengst innlogget på MSN og Facebook. Jeg har nemlig to sønner på 16 og 18 år som lider av periodevis spillegalskap.
I store deler av døgnet utvikler de strategi og nedkjemper motstandere i Norge og utlandet eller de leder noen av verdens beste fotballag.
Når de låser døra inn til gutterommet, kan det gå noen timer før det er mulig å få kontakt. Det er bare sulten som tvinger dem ut.
Men da jeg første gang logget meg på MSN og registrerte meg på guttenes mailadresser, tok det ikke mange sekundene før jeg fikk svar: «Hei pappa. Hva driver du med?».
Svar: «Lager middag. Klar om halv time». Svar: «Kommer!».
Jeg får altså raskere kontakt med mine sønner via PC-en enn om jeg tar trappa i eget hus. Det gjelder ikke kona som foreløpig nekter å registrere seg på slike nettsamfunn. Kanskje like greit. TH
