Adelsmenn og -kvinner i fancy klær og perler, menn med dragevinger og haler. En leende herre med krøllete hår. Løver som biter ørene av en mann med munnen full av slanger.
Dette høres kanskje ut som en underlig kombinasjon av en gotisk roman og et mareritt, men det er noe helt annet. Sånn ser nemlig noen av de skumleste og mest overraskende skulpturene i Nidarosdomen ut. Norges nasjonalhelligdom er den nordligste gotiske katedralen i verden.
Steinhuggere og presteskap har gjennom århundrene prøvd å sende meldinger til dem som kom innom. Hvilke meldinger, og hvordan tolker vi dem nå?
Olavskulten
Nidarosdomens lange historie er en del av grunnen til at den har vært en attraksjon både for pilegrimer – og nå i nyere tid – forskere.
De første steinene til katedralen ble lagt sent på 1100-tallet. Da ble en kirke bygget over det som en gang hadde vært Olav Haraldssons grav. Kongen ble drept i slaget på Stiklestad i 1030, og ble kanonisert året etter med tilnavnet St. Olav. Han får ofte æren for å bringe kristendommen til Norge.
– Høyalteret står i dag fremdeles på samme plass. Det ble pekt ut som gravstedet til St. Olav etter han falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030, forteller Øystein Ekroll.
Han er sjefarkeolog og forsker ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.
– Høyalteret er omringet av oktogonen, den åttekantede strukturen i den østre delen. Dette er ganske så uvanlig i gotiske katedraler. Du kan finne tilsvarende trekk ved katedraler andre steder, spesielt i England. Men oktogonen har ingen sånn parallell, ikke i Nord-Europa, i hvert fall ikke nord for Alpene.
– Så det er noe spesielt med dette. Hvorfor bygge en oktogon? Hvorfor ikke en firkant eller en sirkel? Vi har runde kirker, vi har firkantede kirker, vi har kirker formet som kors og så videre. Hvorfor en oktogon? spør Ekroll.
Han tror oktogonen både ble bygget, og senere gjenoppbygget i stein på 1500-tallet, for å anerkjenne martyriet, stedet der St. Olavs hellige levninger var gravlagt.
Pilgrimer kom til katedralen på grunn av Olav. Så skulpturene i og rundt oktogonen, der de besøkende kom for å være nær Olavsskrinet med levningene av ham, ble spesielt viktig. Det var et sted der den religiøse kommunikasjonen kunne nå flest mulig. I hvert fall i teorien.
Dramatiske hendelser hjelper til med å datere skulpturer
Men dette er ikke den eneste grunnen til at akkurat disse skulpturene er så interessante.
Margrete Syrstad Andås er kunsthistoriker og førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. Hun jobber med en bok om skulpturene i katedralen.
To dramatiske hendelser hjelper forskerne med å datere skulpturene i og rundt oktogonen.
Så hva skjedde?
– I 1328 kom katastrofen. En stor brann ødela alt av treverk på innsiden. Antakelig ble både skrinet med relikviene og klokkene skadet. Et brev er bevart der biskopen i Nidarosdomen har skrevet til andre biskoper og oppfordret dem til å sende penger til restaurering av katedralen, sier Andås.
Restaureringen av oktogonen begynner. Den er altså opprinnelig fra 1100-tallet, men restaureringen begynte i 1328.
Katedralen i utkanten av den katolske verdenen var så viktig at paven lovte 100 dagers avlat for den som bidro til rekonstruksjonen.
Steinhuggerne må nesten umiddelbart ha begynt å hugge ut de intrikate og rare skulpturene rundt oktogonen. For ikke lenge etter, i 1349 kom Svartedauden.
Svartedauden
– 70 prosent av Trondheims befolkning døde av sykdommen. Det gir oss svært nøyaktig tidfesting av når restaureringen foregikk, da vi vet at skulpturene ble laget fra 1328 til svartedauden kom, sier Andås.
Det gjør at disse utskjæringene blir et slags øyeblikksbilde som for eksempel viser hva religiøse ledere syntes var de viktigste tingene folk trengte å vite for å berge sjelene sine.
Erkebiskop Eiliv Korte sto bak denne kommunikasjonen.
På den tiden ble Nidarosdomen sett på som en avsides, men viktig utpost for den katolske kirke. Den var så avsides at de kalte den Ultima Thule, som betyr de fjerneste strøkene av den moderne verden.
– I middelalderen var dette Ultima Thule for den katolske kirken, sier Andås.
– I de lokale seremoniene snakker de selv om at ondskapen kommer fra nord. Det er mot samene, mot det ukjente, de som ikke er kristnet. Så de ser også på seg selv som en grensesone for Den katolske kirken.
De troendes sjeler
– Du kan vanskelig overvurdere religionens betydning i middelalderens Europa, sier Andås.
– Jeg tror ikke vi helt kan forestille oss hvordan livet var. I dag føler du ikke nødvendigvis at du står på terskelen til døden hele tida. Men jeg tror folk da var mye mer bevisst på at de aldri visste hvor mye tid de hadde igjen på den tida.
– Når du ser på skulpturene med dette bakteppet, blir du påminnet om alle syndene dine, som du trenger å huske på akkurat nå. Det kan ikke vente til i morgen.
Så en av oppgavene til disse halvt menneskelige, halvt mytiske skapningene på veggene var å advare pilegrimer og presteskapet om å ikke oppføre seg på bestemte måter.
Med våre moderne øyne er skulpturene pussige, og vi kan lure på hva de ønsket å fortelle. Men Andås sier at denne billedbruken, med hybride skapninger, var vanlig i middelalderen. En del av budskapet handler om sex.
– Erkebiskop Eiliv, mannen som satte i gang restaureringsarbeidene, hadde regler for hvordan vanlige folk skulle oppføre seg. Seksuell synd er så klart et gjentagende tema, sier hun.
– Selvsagt er skulpturene her humoristiske og lekne, de er morsomme på et vis. Men de viser samtidig en umoralsk tilstand. Og det å ha en hale er aldri bra i middelaldersk kristendom. Halen viser til alt som er galt, til djevelen, sier Andås.
Her kan du høre NTNU-forsker Margrete Syrstad Andås fortelle om oktogonen og skulpturene:
Artikkelen ble først publisert på Gemini.
