– Det tar på å bli hengt ut i nasjonale medier. Han tør knapt gå ut av huset, sa Anne, prosjektlederen.
– Jeg synes ikke akkurat synd på ham. Han er grådig og bruker uredelige metoder for å bli kvitt ansatte han ikke liker, sa jeg.
– Du mener din venn Andreas Ohm?
– Ja.
– Du vet at jeg ikke kjenner til påstandene om opsjonsjuks og underslag. Men jeg fikk et solid lønnstilbud da jeg begynte. I lys av budsjettoverskridelsene som nå er blitt kjent, virker det en smule besynderlig. Men jeg visste ikke noe om budsjettkrøllet da jeg takket ja til jobben og lønna, sa hun og strøk meg på kinnet.
Vi måtte snart stå opp og komme oss på jobb.
– Men det er ingen tvil om at ledelsen har liten sans for grinebiteren Ohm, la hun til.
– Støtter du forsøkene på å få ham vekk?
– Nei, definitivt ikke. Han er en erfaren kar med viktig kompetanse for selskapet. Men jeg synes han bør skjerpe seg, og te seg slik at folk klarer å samarbeide med ham, sa hun.
– Det har jeg sagt til ham. Det spørs om han får det til, sa jeg.
Da vi kom på jobb, med et par minutters mellomrom for ikke å støte noen, snakket folk en halv oktav høyere enn ellers. Noe var i gjære.
– Hva skjer?
– Direktøren er sykmeldt på ubestemt tid, sa Andreas Ohm.
Furene i ansiktet hans var dype.
– Det vet jeg, sa jeg.
– De har konstituert en direktør i hans sted, sa han.
– En vikar, skjøt Gammel-Erik inn.
– Det er unge Carl, sa Andreas Ohm bedrøvet.
