Det står ikke så bra til med livet i Oslofjorden. For å overvåke hvilke arter som lever der og hvor mye det er av dem, er det selvfølgelig viktig å observere dem direkte. Men det er også mulig å supplere med moderne og mye mer effektive metoder. For eksempel det som kalles miljø-DNA.
– Med miljø-DNA kan vi ha mer overvåkning uten å påvirke miljøet i fjorden, sier forsker Quentin Mauvisseau ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.
Metoden går ut på at forskerne samler inn vannprøver for så å hente ut det de finner av DNA-fragmenter i vannet. Dette kan fortelle hvilke arter som har vært i området.
– Hvis tidsseriene er gode nok, kan vi for eksempel se om det dukker opp invaderende arter eller om det er arter som forsvinner, sier Mauvisseau.
– Dette er en veldig enkel måte å drive overvåkning på. Tradisjonelle metoder koster mye og tar mye tid, sier William Esbjug Gromstad.
Han tar doktorgrad ved NMBU og jobbet sammen med Mauvisseau for å teste bruk av miljø-DNA i Oslofjorden.
Med båt over Drøbaksundet
Seks ganger fra mars 2022 til januar 2023 la forskerne ut i båt der Drøbaksundet er på sitt smaleste. På vei over fylte de opp fem 15-liters kanner med sjøvann.
– Vi stoppet båten på fem faste punkter. Så dro vi tilbake til Biologen, forskningsstasjonen i Drøbak, for å filtrere vannet, sier Gromstad.
Etter filtreringen satt de igjen med store mengder DNA fra livet i havet – men også DNA fra landlevende dyr som gris, sau, kyr, rødrev, tamkatter og brunrotter, og ikke minst fra mennesker, hadde funnet veien ut i havet.
– Det var fisk som var hovedmålet vårt, så vi tok bare vare på DNA-fragmenter fra denne gruppen, sier Mauvisseau.
Funnene blir sjekket opp mot databaser med fiske-DNA, der hver art har sin egen DNA-strekkode. Der dukket det opp spor etter kjente arter som torsk, makrell, sild og hyse, men også horngjel, bergnebb, havmus, tangkutling og firetrådet tangbrosme.
– Totalt fant vi 63 ulike arter av fisk og to hvalarter, forteller Gromstad.
Rovdyr følger byttet
Dette stemmer godt overens med hva som er observert i Oslofjorden tidligere. De fikk også bekreftet kjente sesongvariasjoner siden de har målinger hver annen måned gjennom et helt år. Dette gjør forskerne tryggere på at metoden er et godt supplement til tradisjonell overvåkning.
– Det mest interessante er at vi kan se indikasjoner på vandringsmønsteret til artene. Vi så store økninger i mengden miljø-DNA for eksempel når silda kom inn i fjorden om vinteren, sier Gromstad.
Sammen med den fant de også mye DNA fra en art som er glad i å spise sild, den lille tannhvalen nise.
– Vi kunne se at nisene følger etter silda. Nisene er helt borte fra sommermålingene våre, sier Gromstad.
– Dette er godt kjent fra før, men det var veldig interessant fordi det bekrefter at denne metoden ser ut til å fungere bra, sier Mauvisseau.
Miljø-DNA er ikke magisk verktøy
Bruk av miljø-DNA, som også kalles eDNA (environmental DNA), er på full fart inn i biologien. På land kan man gjøre det samme med en neve jord som det Mauvisseau og Gromstad har gjort med sjøvann i Drøbaksundet.
De to forskerne understreker at metoden har sine begrensninger og ikke kan erstatte tradisjonell overvåkning av arter. Selv om de finner DNA-fragmenter fra sau, gris og mennesker i havet, betyr ikke det at de lever der. Det har kommet dit på andre og helt naturlige måter.
– Vi finner DNA fra ferskvannsfisk i havet som er blitt fraktet dit med elvene. Det betyr ikke at de lever i havet. Dette er noe vi som forsker på miljø-DNA, må være veldig forsiktige med. Det at vi finner DNA, betyr ikke nødvendigvis at arten lever der, sier Mauvisseau.
– Det er derfor tradisjonelle metoder også er veldig viktig. Først når du observerer arten, kan du være sikker på at den lever der, sier Gromstad.
– Miljø-DNA er ikke et magisk verktøy, sier Mauvisseau.
Artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
Vil satse på pumpekraft på havbunnen
