Hvor kommer vi egentlig fra? Fra mor og far selvfølgelig, og de fra foreldrene sine igjen, men bak der begynner det nok å bli litt mer tåkete.
Med mindre du er kongelig og har stamtavlen i orden i århundrer bakover har nok de færreste av oss noen dypere formening om slektenes gang. Hvert nytt individ er tross alt en sammensmeltning av to gigantiske slektstrær.
Prosjektet Genographic som IBM og National Geographic står bak, bruker genteknologi til å bevise at vi alle kommer fra samme stam-mor og -far i Afrika.
Titusener av år
Alle testene går titusener av år bakover. Fra dengang noen ganske få moderne mennesker forlot Afrika hvor det vi kaller Homo Sapiens har sin opprinnelse fra 200.000 år tilbake.
Over tusentalls år har de vandret og bosatt seg over nesten hele jordkloden. I løpet av alle årene har de utviklet fysiske trekk for best mulig å tilpasse seg det miljøet de slo seg ned i.
Noen forble mørke i huden, andre ble lyse for å tilpasse seg solforholdene. Noen ble høye, andre ble små og tette for å tilpasse seg termiske forhold. Men selv om vi er svært ulike av utseende, er vi svært like genetisk.
Homo Sapiens er en ung art med lite genetisk variasjon. Likevel kan vi finne spor i genmaterialet vårt som avslører hvor vi kommer fra og hvordan vi har spredt oss over hele jorden.
Alle 6,5 milliarder mennesker som lever på jorda i dag har genetiske markørene som viser denne utviklingen.
Ved å se på tilstrekkelig mange genetiske markører fra mennesker over fra hele jorda, kan vi se hvordan variasjonen i genetisk sammensetning er fordelt.
Det gir oss innsikt i vandringsmønstrene og hvordan de alle peker tilbake til en felles stamfar og stammor.
Adam og Eva
Resultatene fra Genographic-prosjektet tyder på at alle mennesker på jorden stammer fra en eneste mann som levde i Afrika for rundt 60 til 80 000 år siden. Han var selvfølgelig ikke alene, men bare genetiske spor etter hans etterkommere er synlige i dag. Det er det afrikanske Sanfolket, eller buskmennene, som har den nærmeste genetiske tilknytingen til denne, Adam som vi alle stammer fra.
Aboriginerne i Australia er også tett beslektet med Sanfolket og har sannsynligvis vandret inn dit via landbroen som eksisterte over Indonesia i tiden etter utvandingen fra Afrika.
De kvinnelige testene baserer seg på en ur-Eva som levde tidligere enn Adam. Kanskje så mye som for 150 til 170.000 år siden.
Etter hvert som moderne mennesker spredte seg i Europa konkurrerte de ut den menneskeliknende sidegrenen Neandertalerne, som hadde bodd der fra 120.000 år siden. Genetiske tester indikerer at Neandertalerne og det moderne menneske tilhørte to grener som skilte seg fra hverandre for rundt 500.000 år siden.
.png){kind=logo}
Ur-nordmannen
Dagens nordmenn kommer fra alle kanter av verden. Likevel er det tre typiske reiseruter som kan gjenspeiles i den genetiske variasjonen for de som har bodd her i mange generasjoner.
Hvis vi studerer haplogruppene til et gjennomsnitt av den norske befolkningen er det tre grupper som dominerer; R1a, R1b og I.
Rundt en tredjedel av alle nordmenn har haplogruppen R1a. Dette er en gruppe som tidlig vandret østover inn i Russland, men som har spredt seg tilbake via Nordøst-Europa. Det er prosentvis flere i Norge en i Sverige av denne gruppen mens svært få dansker har spor av den. Derimot er det mye i Polen, Russland og helt ned mot India.
R1b er sannsynligvis det mange omtaler som Cro Magnon. De fulgte isen nordover og befolket mye av Vest Europa. Det antas at disse menneskene var de som først og fremst utkonkurrerte Neandertalerne som allerede bodde i dette området. Halvparten av den danske befolkningen er i denne gruppen og ca en fjerdedel i Norge.
De som har haplogruppen I utgjør nesten en tredjedel av alle nordmenn. Dette er en gruppe det finnes mindre bakgrunnsmateriale på enn de andre store gruppene, men det antas at mennesker med haplogruppen I vandret inn i Europa fra Midtøsten for 20 til 25 000 år siden. I Sverige har nesten halve befolkningen denne haplogruppen og den er sterkt representert i Sørøst-Europa.
Hilsen far
Også her i landet er det gjort tester som avslører vår genetiske herkomst. En av dem er utført ved Rettsmedisinsk institutt på Universitetet i Oslo. I undersøkelsen er det benyttet anonymiserte data fra 1766 farskapssaker på 90-tallet fra hele landet for å se på hvordan norske menns Y-kromosom varierer i de ulike landsdelene.
Før prøvene ble anonymisert ble det notert hvor eldste mannlige slektning kom fra og det sikrer at undersøkelsen baseres på data før mobiliteten i samfunnet økte til dagens nivå. Prøver fra menn med etternavn med skandinaviske, tyske og samiske opprinnelse er med i undersøkelsen, mens innvandrere og folk med åpenbart ikke nordeuropeiske navn er luket ut.
I denne undersøkelsen ser de også den klare tredelingen av nordmenn, men her kommer det også frem noen interessante detaljer.
Undersøkelsen har kartlagt de ulike variasjonene av Y-kromosomer i Norge. I Oslo finner de, kanskje ikke uventet hele spekteret av varianter som er vanlige her i landet, men i andre deler av landet finner de mindre variasjon. I små bygdesamfunn utenfor de store kommunikasjonsveiene er variasjonen minst.
Men bildet varierer. Noen områder skiller seg ut fra resten av landet. Spesielt områdene rundt Aust-Agder, i Sogn og Fjordane og i Finnmark viser et annet bilde enn i landet ellers.
– Det er selvfølgelig vanskelig å gi eksakte svar, men forklaringen i Sogn og Fjordane kan være at dette området har vært nokså isolert i gamle dager og har hatt mindre genetisk tilblanding enn i andre deler av landet. I Aust-Agder er nok forkaringen den motsatte. Dette området lå nært resten av Europa og her rekrutterte seilskutene mye mannskap. Området har hatt mye kontakt med Nederland noe den genetiske variasjonen ser ut til å bekrefte. I Finnmark har det vært stor genetisk utveksling med finske og samiske folkegrupper og det er nok forklaringen på denne variasjonen. Litt av den variasjonen finner vi også på Hedemark og vi vet jo at det har vært innvandring til Finnskogen fra Finland, sier forsker Berit Myhre Dupuy som har vært prosjektleder for undersøkelsen.
Hun peker på at det mest vanlige Y-kromosomet er observert i 4,6 prosent av den norske befolkningen og det viser at de har en felles stamfar på et eller annet tidspunkt i historien.
Kromosomer og mitokondrier
I friske mennesker er DNA-molekylet delt i 23 kromosompar. De er like i kvinner og menn med unntak av det 23. paret. Dette kromosomparet bestemmer blant annet kjønnet. Arver barnet ett X-kromosom fra mor og ett X-kromosom fra far, blir det en jente (XX). Arver barnet ett X-kromosom fra mor og ett Y-kromosom fra far, så blir det en gutt (XY). Det er mannen som bestemmer kjønnet på barnet fordi sædcellene er fordelt med omtrent like mange X- og Y-kromosomer. Sønner arver alltid Y-kromosomet fra sin far, derfor er det mulig å følge den genetiske variasjonen på Y-kromosomet tilbake gjennom slektsleddene. Vanligvis har far og sønn identisk Y-kromosom, men av og til oppstår det allikevel små variasjoner i form av ørsmå mutasjoner som ikke har noen betydning annet at vi kan bruke dem som genetiske markører som kan si oss noe om den videre utbredelse av slekten.
Forekomsten av slike mutasjoner kan derfor si oss noe om hvordan menneskene har spredd seg over jorden.
Når det gjelder kvinners genetiske opphav byr genteknologien på en annen type historisk ”krystallkule”. Her er det DNA fra de såkalte mitokondriene som er utgangspunkt for testene. Det er en type ”ur-DNA” som normalt ikke endrer seg over generasjonene og som arves direkte fra mor til barn, men ikke fra far. Sedcellen har ikke mitokondrier. På samme måte oppstår det her mutasjoner som kan brukes til å avsløre menneskenes vandringsmønstre, men på kvinnesiden.
Haplogruppene
Siden Y-kromosomet og mitokondriene bare forekommer i en utgave i cellen kalles de haploide. (I motsetning til diploide). Enkeltmutasjoner og kombinasjonen av disse, på Y-kromosomet eller på mitokondriet, definerer hvilken hovedgruppe (haplogruppe) de tilhører. De som tilhører samme haplogruppe er mer i slekt med hverandre enn de som tilhører forskjellige haplogrupper. Når en ny SNP mutasjon oppstår deles haplogruppen i to, en ny haplogruppe er oppstått. Ved å studere utviklingen av haplogruppene over tusener av år, og utbredelsen av dem i dag, gjør at vi kan si noe om hvor de ulike individene kommer fra.
